Fornybardirektivet spiller en viktig rolle i EUs energi- og klimaomstilling. I Norge er direktivet kontroversielt. 

I 2009 vedtok EU Fornybardirektivet og målet om at 20 prosent av EUs energibruk skulle være fornybar i 2020.

Norge sluttet seg til direktivet to år senere og fikk også et bindende nasjonalt fornybarmål. For å nå det nasjonale fornybarmålet etablerte Norge og Sverige et felles støttesystem for utbygging av fornybar energi – også kjent som det grønne sertifikatmarkedet – og dette markedet bidro til at det ble bygd ut en god del ny vann- og vindkraft.  

Etter 2009 har EU vedtatt nye versjoner av Fornybardirektivet – først i 2018 og på nytt i 2023. I den nyeste versjonen er målet at EUs fornybarandel skal være 42,5 prosent i 2030. For å klare det, må hvert medlemsland levere inn en troverdig energi- og klimaplan som sannsynliggjør at de vil bidra med sin rimelige andel for å nå det overordnede EU-målet. Medlemslandene skal også peke ut akserelasjonsområder for ny kraftutbygging der konsesjonsprosessene skal gå betydelig raskere enn i dag.

Fornybardirektivet er en viktig komponent i EUs klima- og energiomstilling.

I Norge er Fornybardirektivet kontroversielt. Det er en frykt for at direktivet vil pålegge Norge å bygge ut mer kraft enn vi selv ønsker, at ny kraft bygges ut på bekostning av naturen og at også de demokratiske prosessene svekkes.

Seks år etter at 2018-versjonen av Fornybardirektivet ble vedtatt i EU, er den ennå ikke gjort gjeldende i Norge.

I denne podkastepisoden forklarer forskningsleder Merethe Dotterud Leiren, og forsker II, Marie Byskov Lindberg, begge fra Cicero Senter for klimaforskning, hvorfor Fornybardirektivet er en så viktig del av EUs energi- og klimaomstilling og samtidig omstridt i Norge.

Hosted on Acast. See acast.com/privacy for more information.