Å GJENNOMSKUE SEG SELV

Må vi kritisere, bedømme og kjempe imot for å skape forandring? Under en familiemiddag opplevde jeg det motsatte. Ved å la både meg selv og andre være akkurat som vi var, oppdaget jeg en ny frihet til å møte det som skjer med kjærlighet, klarhet og nærvær.

Jeg har gått på tå hev helt siden jeg var liten. Alltid forsøkt å fornemme hva andre trenger og tilpasset meg deretter. Nå har jeg oppdaget hva det har kostet meg og hvilken frihet som åpner seg når jeg slipper meg selv helt ned på jorda. En frihet til å være meg selv, også sammen med andre.

Hvordan ubevisste mønstre styrer relasjonene våre og hvordan vi søker trygghet og tilhørighet gjennom andre. Jeg deler en oppdagelse som frigjør meg fra gamle mønstre og åpner for mer ekte, kjærlige og frie relasjoner.

Hva skjer når vi slutter å kjempe mot det vi kjenner?

En konkret opplevelse med fysisk smerte denne morgenen minnet meg på hvordan motstand mot ubehag kan skape enda mer spenning og lidelse. Og hvordan det å åpne opp og virkelig være villig til å kjenne det som er, kan forandre hele opplevelsen.

Det gjelder ikke bare fysisk smerte, men også sorg, frykt og frustrasjon.

Når vi slutter å skyve livet unna, kan selv det ubehagelige bli en rik og levende erfaring.

Hva skjer når vi lar være med å dømme oss selv etter en konflikt?

Om å eie våre reaksjoner uten skyld, oppdage at kjærligheten er uberørt og finne veien tilbake til åpenhet. Ikke ved å bli flinkere til å være menneske, men ved å romme det menneskelige.

Hva om det å ta 100 % ansvar for eget liv ikke handler om å styre livet, men om å slutte å kjempe mot utfordringene vi møter?

I denne episoden deler jeg mine egne erfaringer med å leve som offer for omstendighetene og friheten jeg opplever ved å virkelig eie det jeg erfarer, med hud og hår.

Når et menneske jeg er glad i dør, kommer jeg samtidig nærmere livet.

Sorgen rommer også ro, takknemlighet og en intens følelse av å være levende. Med perspektiver fra yogatradisjonen utforsker jeg døden, det å miste – og det i oss som kanskje aldri kan gå tapt.

Når noen jeg er glad i har det vondt, har noe i meg trodd at jeg må lide med dem for at de ikke skal føle seg alene.

Men kanskje kjærlighet ikke handler om å gå inn i mørket sammen.

Kanskje jeg kan være nær deg og samtidig beholde mitt eget lys.

Hva skjer akkurat i det øyeblikket jeg møter noe jeg ikke liker? Jeg utforsker det lille, avgjørende rommet hvor jeg kan slutte å kjempe mot det som er, tåle ubehaget og navigere videre derfra.

Hva skjer når jeg bestemmer meg for hva som er viktigst, før gamle reaksjonsmønstre tar over? En refleksjon om høyeste prioritet, hvordan jeg får det til i yogarommet og det å skape et åpent hjerterom som kan romme både andre og meg selv, også når jeg blir sint, irritert eller ikke liker det som skjer.