Da jeg var 10, 15, 20, 25, 30, 35

ville jeg så gjerne bli

noe

et stort navn

helt, stjerne, best

jeg vil fortsatt

nå ut

men aller helst vil jeg skrive. Aller helst vil jeg ha tid til å sitte med tekoppen om morgenen og se på soloppgangen og fuglene og la meg forundre. Aller helst vil jeg ha tid til å lytte til verden, og hvordan det er å være en kropp, en levende sjel, midt i alt dette.

Da jeg var 10, 15, 20, 25, 30, 35

ville jeg så gjerne bli

sett

av alle

jeg vil fortsatt

bli sett

vi trenger å bli sett

men av de helt nær. Og jeg vil se dem. Og det jeg ser vil jeg skrive, og håper det vil hjelpe andre å se seg selv tydeligere. Det er et lite håp. En spire. Som ikke lenger handler om meg. Og det er befriende.

Lenge trodde jeg at den eneste måten å bli likt på, var ved å være best, i alt. Jeg så ikke hvordan det drev folk bort. For selv om jeg likte andre med alle deres feilbarligheter, selv om jeg likte dem uten at de var best, så kan det ikke har virket sånn. Det kan ikke ha vært en god følelse at jeg hadde et behov for å være bedre, enn dem, alltid.

Fortsatt

kjenner jeg en trang til å vinne

finne fasit

men verden har ikke to streker under svaret

og ingen vinnere. For hva er det du vinner, når du står alene på toppen?

Get full access to Hei kjære med Kaja Kvernbakken at kajakvernbakken.substack.com/subscribe