I år 430 lå Augustin på dødsleiet mens vandalene beleiret Hippo. Han hadde bedt om å få botsalmene hengt opp på veggen ved sengen slik at han kunne lese dem. Det romerske riket han hadde kjent hele sitt liv, var i ferd med å gå i oppløsning. Hans svar var ikke resignasjon, men en av vestlig tenknings mest varige analyser av politikkens muligheter og grenser.

I denne episoden følger filosof Lars Fr. Svendsen Augustin fra den nordafrikanske provinsbyen Tagaste til biskopsstolen i Hippo, og gjennom de spørsmålene han aldri slapp taket i: Hva er staten til for? Hva skiller orden fra rettferdighet? Og hva skjer med politikken når den glemmer at den tjener noe den ikke selv kan skape? 

For Augustin er politikkens problem til syvende og sist et kjærlighetsproblem: ikke at vi elsker for mye eller for lite, men at vi elsker feil. Fred uten rettferdighet er bare et tomt ord. En stat uten rettferdighet er en organisert røverbande. Og den som forveksler den verdslige ordenen med det høyeste gode, har allerede tapt – ikke politisk, men menneskelig.

See omnystudio.com/listener for privacy information.

Var Edmund Burke (1729-1797) egentlig en filosof eller først og fremst en politiker med et filosofisk blikk?

Burke er ofte blitt kalt konservatismens far, men er en mer komplisert skikkelse enn merkelappen antyder. Burke var ingen ideolog i moderne forstand. Han var en politiker og essayist med dyp skepsis til abstrakte teorier om hvordan samfunnet burde bygges, og som i stedet la vekt på erfaring, tradisjon og politisk dømmekraft.

I denne episoden følger vi Burke fra oppveksten i et religiøst splittet Irland til rollen som en av sin tids mest innflytelsesrike parlamentarikere. Vi møter estetikeren bak teorien om det sublime, kritikeren av britisk maktmisbruk i India og den berømte motstanderen av den franske revolusjonen. Dessuten rettes et kritisk blikk mot ham: Hans skepsis til demokrati og universelle rettigheter, hans forsvar for aristokratiske strukturer og det paradoksale ved at en tenker som advarte mot å konstruere samfunnet etter teoriens mønster, til slutt forsvarte krig for å redde den historiske orden.

See omnystudio.com/listener for privacy information.

Karl Marx hadde rett da han sa at han ikke var marxist. Han ville ikke lage en ferdig lære som andre skulle gjenta ukritisk. Han ville utvikle verktøy for å forstå konkrete samfunn og konfliktene som driver dem.

Altfor ofte har Marx blitt lest baklengs. Tekstene hans er blitt tolket som forstadier til det 20. århundrets ideologier og regimer. De kan heller leses som skarpe innspill i de kampene han selv sto midt i. Han hører hjemme i det lange 1800-tallet, som journalist under sensur, politisk flyktning, kritiker av den liberale rettsstaten og diagnostiker av kapitalismens framvekst. Da trer en annen Marx frem. Ikke som profet eller systembygger, men mest av alt som polemiker. Begreper som fremmedgjøring, ideologi, varefetisjisme var ikke trosartikler. De var analytiske redskaper. De skulle vise hvordan samfunnsformer ikke bare organiserer økonomien, men også produserer bestemte måter å erfare, forstå og misforstå verden på.

See omnystudio.com/listener for privacy information.

Georg Wilhelm Friedrich Hegel er ubehagelig relevant i en tid preget av polarisering, identitetspolitikk og svekket tillit til fellesskapets institusjoner. For Hegel er frihet noe mer enn indre overbevisning eller moralsk renhet. Frihet er ikke en privat tilstand, men en praksis som må læres, leves og gis form i sosiale og politiske institusjoner: i familien, i sivilsamfunnet og i staten. Å være fri er derfor ikke bare å gjøre som man vil, men å leve et liv som henger sammen: med andre mennesker, med samfunnets normer og med ens egen selvforståelse. Frihet forutsetter anerkjennelse, motstand og bindinger som ikke bare begrenser oss, men også gjør oss i stand til å handle meningsfullt. 
Med utgangspunkt i Hegels liv og samtid følger foredraget utviklingen av hans filosofi. Hvorfor mente Hegel at individet ikke kan bli fritt alene? Hvordan kan konflikt, plikt og institusjoner være forutsetninger for frihet – snarere enn dens negasjon? Og hvorfor er det moderne samfunnet, med alle sine indre spenninger og bruddflater, likevel historiens mest ambisiøse forsøk på å virkeliggjøre frihet i praksis?

See omnystudio.com/listener for privacy information.

Nietzsche er filosofen som både ville rive ned og bygge opp, drevet av et desperat forsøk på å overvinne den skjebnesvangre nihilismen han mente holdt på å senke Vesten ned i et bunnløst mørke. I dette foredraget følger vi Nietzsche gjennom et stort sett ensomt liv preget av smerte og sykdom, fra barndommens dager og frem til den tiltagende galskapen som endte med fullt sammenbrudd på gaten Torino i 1889.

Nietzsche advarer mot enkle løsninger som så lett oppstår når gamle verdier kollapser. Han forakter nasjonalisme og antisemittisme, og hans dype skepsis til demokrati og likhetstenkning springer ikke ut av konservatisme, men av en diagnose av moderne politikk som en arena dominert av smålighet og middelmådighet. Dette er en politisk kultur som for ham ikke hever mennesket, men gjør det svakere, mer tilpasset, mer forutsigbart.

En av hans kjernetanker er at mennesket selv må ta ansvaret for sine verdier når tradisjonelle autoriteter mister sin kraft. For Nietzsche er frihet en evne til å forme seg selv, overskride normer og skape egne verdier. Likevel er visjonen hans om dette mennesket temmelig reaksjonær. Han betrakter samfunnet som et hierarki der massene utgjør «jordsmonnet» som gjør det mulig for noen få suverene individer å tre frem — de som virkelig bærer evnen til å skape nye verdier.

See omnystudio.com/listener for privacy information.

Ludwig Wittgenstein (1889-1951) regnes som en av det 20. århundrets viktigste filosofer. Han var arving til en av Østerrikes største formuer, men ga bort sin del av arven til sine søsken fordi de allerede hadde så mye penger at enda mer penger ikke kunne ødelegge dem ytterligere.

Det første filosofiske hovedverket skrev han i skyttergravene under første verdenskrig. Da mente han å ha løst alle filosofiske problemer, og sluttet følgelig med filosofi. Etter å ha jobbet som gartner, barneskolelærer og arkitekt, ble det klart for ham at ungdomsverket hadde grepet filosofien helt feilaktig an, og han brukte resten av livet på å skrive et nytt verk som skulle forklare hvorfor. Med det mente han å gjøre slutt på 2500 år med filosofiske misforståelser. Han kom aldri i mål.

See omnystudio.com/listener for privacy information.

Michel Foucaults filosofi handlet om å delta kritisk i samfunnet, ikke vende seg bort fra det. Utforske muligheter for motstand og forandring og se hvor farene finnes. «I sitt siste intervju oppfordret Foucault: «Let etter det som er godt, sterkt og vakkert i samfunnet, og utdyp derfra.» Han var ingen nihilist, selv om hans kompromissløse kritikk kunne gi inntrykk av det. «Poenget mitt er ikke at alt er dårlig, men at alt er farlig,» sa han. Foucault unndro seg alltid entydige kategorier og forble i bevegelse til han døde av AIDS i 1984.»

See omnystudio.com/listener for privacy information.

John Locke kalles ofte «liberalismens far». Samtidig regnes han gjerne som en brobygger mellom en teologisk verdensforståelse og den sekulære fornuften som skulle prege opplysningstiden. For Locke var det liberale samfunnet mer enn bare et praktisk forsvar mot maktmisbruk – det var et jordisk speilbilde av en guddommelig orden. Mens mange brukte teologi for å rettferdiggjøre kongers absolutte makt, snudde Locke på det hele: Han mente at Guds vilje ikke var underkastelse, men frihet. Der andre så Guds autoritet som et argument for lydighet, så Locke den som et grunnlag for å beskytte individet og holde makten i sjakk.

See omnystudio.com/listener for privacy information.

Niccolò Machiavelli har skrevet noen av de viktigste tekstene i den politiske idéhistorien med sine to mesterverk «Fyrsten» og «Discorsi». I begge bøkene er politikken løsrevet fra moralske hensyn. Vold, løgn og bedrag er en helt nødvendig del av den politiske verktøykassen. Mennesker er pill råtne, og må kontrolleres gjennom frykt. Vi bør derfor være takknemlige for all uflaksen han hadde, som utestengte ham fra den aktive politikken.

See omnystudio.com/listener for privacy information.

Det interessante er ikke om Donald Trump er en dum idiot, men hva som gjør han til det. Hva innebærer det at verdens mektigste mann kommer så til kort i bruken av sin forstand? Dumme idioter har ingen interesse for andre synspunkter enn deres egne, og det gjør dem både autoritære og antidemokratiske. Er Trump egentlig «konservativ» i det hele tatt, eller er han snarere en reaksjonær revolusjonær? Det er ikke nødvendigvis de klokeste hodene som setter spor - skremmende ofte er det de dårligste ideene og tenkerne som får mest makt. Akkurat det ser vi skje nå.

See omnystudio.com/listener for privacy information.