Gå til www.fotballpsykologi.no for å bli bedre kjent med mental trening i fotball og hvordan du kan lage fotballspesifikke mentale treningsprogrammer for enkeltspillere, lag og klubber. 

Det er ikke slik at lidenskap oppstår i løpet av et øyeblikk. Man blir ikke øyeblikkelig forelsket i fotball ved første spark på ballen. Drømmen om å bli fotballproff er noe som utvikler seg litt etter litt. Men det første møtet med fotball kan potensielt være øyeblikket som leder frem mot en langvarig lidenskap for fotballspillet. Hvordan skjer en slik forelskelse?

Det er ikke mulig å tvinge seg selv til å bli forelsket i fotball. Det må skje naturlig gjennom mange gode opplevelser i møte med fotballspillet. Når man først har fattet interesse, følger en lengre prosess med å utvikle denne interessen. Man må faktisk trigge interessen for fotballspillet om og om igjen for at den skal bli sterk og utvikle seg til en lidenskap. Lidenskapen kan begynne å blomstre når man er i et støttende miljø som forsterker fotballinteressen, gjennom foreldre, venner, lærere og trenere. Folkene rundt oss gir positive tilbakemeldinger som gjør oss glade, trygge og det gir oss tro på egne ferdigheter. Dette er med på å stimulere en interesse som kan bli til en lidenskap.

Før man kan begynne å trene strukturert og målbevisst, må man leke. Man har ikke en umiddelbar drivkraft til å trene flittig og målrettet med en gang man begynner med fotball. Først må man leke seg og trigge interessen for spillet om og om igjen. Nybegynnere er ikke besatt av å bli bedre. De tenker ikke mange år inn i fremtiden. Mer enn noe annet, vil de bare leke og ha det gøy. Selv de mest målbevisst eksperter startet en gang som useriøse nybegynnere.

Psykologen Benjamin Bloom intervjuet i sin tid 120 verdensklasseutøvere innen svømming, piano, tennis, matematikk, nevrologi og kunst. Ett av Blooms funn var at gjennom de første årene av deltakelsen i en aktivitet, handlet det meste om å oppdage og utvikle en interesse for aktiviteten. Oppmuntring spiller en sentral rolle gjennom de første årene av fotballdeltakelsen, ettersom barna fortsatt er usikre på om de vil forbli i aktiviteten eller droppe ut. Dette gjenspeiler seg i ett av Blooms funn om at de beste mentorene i denne fasen av karrieren var veldig varme og oppmuntrende. Kanskje en av de viktigste trekkene ved disse lærerne og trenerne var at de gjorde læringen givende og hyggelig.

En viss grad av medbestemmelse gjennom de første årene slår også positivt ut. Longitudinelle studier som følger mennesker over flere år, viser at barn med foreldre som tillater de å velge selv hva de liker å gjøre, har en større sannsynlighet for å utvikle interesser som senere blir til lidenskap.

I sin bok «Bring up Genius!» hevdet sjakklæreren og psykologen László Polgár at verdensklasseutøvere ikke var født til å bli verdensklasseutøvere, men oppdratt til det. Så sterkt mente han dette at han offentlig gikk ut og etterspurte ei dame som kunne gifte seg med ham, få hans barn og bidra i eksperimentet med å oppdra en verdensklasseutøver. Utrolig nok fikk han napp da en lærerinne ved navn Klara tok kontakt. Det tok ikke lang tid før László og Klara fikk sin første datter, Zsuzsa. Og da Zsuzsa endelig fylte fire år kunne eksperimentet gå i gang. De ferske foreldrene brukte all sin tid på å oppdra datteren sin, men med et ekstra fokus på å lære henne sjakk. Og da Zsuzsas to småsøstre Judit og Zsófia ble født, ble også de en del av eksperimentet. Både László og Klara sa etter hvert opp jobbene sine for å gi barna hjemmeskole, hvor de sørget for at barna lærte seg alle nødvendige fag. Men spesielt mye tid brukte de på sjakk. Timer på timer hver eneste dag. Og eksperimentet ga resultater. Som tenåringer gjorde alle tre søstrene seg bemerket på den internasjonale sjakkscenen. Som 21-åring ble Zsuzsa verdens første kvinne til å oppnå sjakkverdens høyeste rangering, som grandmaster. Ikke lenge etter ble lillesøster Zsófia verdens yngste grandmaster i en alder av 15 år. Og Judit har over lang tid vært rangert som verdens beste kvinnelige sjakkspiller. Hun var på sitt beste rangert som nummer åtte i verden, uansett kjønn.

Dette sier en av Polgársøstrene om hvordan hun begynte med sjakk: «jeg fant mitt første sjakkbrett da jeg lette inne i skapet mitt etter en leke. Til å begynne med ble jeg interessert i spillbrikkenes form og fasong, men etter hvert ble jeg interessert i den strategiske og logiske delen av spillet». Når vi vet at foreldrene allerede hadde planlagt at søstrene skulle bli verdens beste sjakkspillere, blir dette et interessant sitat. Det å få lov til å leke med spillbrikkene uten å faktisk spille sjakk var med på å trigge interessen hennes for sjakk. Til å begynne med lekte foreldrene sammen med barnet og spillbrikkene på barnets premisser. Etter hvert fokuserte de mer og mer på hvordan spillbrikkene faktisk skulle anvendes.

Bloom så at barnas valg av aktiviteter også gjenspeilte foreldrenes interesser. Foreldre som var interesserte i musikk, fikk ofte barn som ble interessert i musikk. Foreldre som var interessert i tennis, fikk ofte barn som ble interessert i tennis. Man ser også at flere av de beste innen sitt felt har eldre søsken som driver med samme aktivitet, slik at de hele tiden har noen å strekke seg etter og sammenlikne seg med. Hvis man går inn og ser nærmere på hvilke menn som har satt de ti siste verdensrekordene i 100 meter sprint, ser man et mønster. Av de ti siste sprinterne som har satt verdensrekord er alle født sent i sin søskenflokk. Usain Bolt er nummer to av tre søsken. Asafa Powell er nummer seks av seks søsken. Justin Gatlin er nummer fire av fire søsken. Maurice Greene er nummer fire av fire søsken. Donovan Bailey er nummer tre av tre søsken. Leroy Burrell er nummer fire av fem søsken (han satte verdensrekord to ganger). Carl Lewis er nummer tre av fire søsken (han satte også verdensrekord to ganger). Calvin Smith er nummer seks av åtte søsken. Også når man undersøker topp ti rangerte NFL running backs finner man samme mønster. De er alle født sent i sine store søskenflokker. En av effektene av å ha storesøsken som driver med en aktivitet kan være at yngre søsken blir interessert i en aktivitet tidligere enn hva tilfellet kanskje ville vært ellers. I tillegg får man enda flere støttespillere som kan bidra til å stimulere interessen for aktiviteten enn om man var enebarn.

La oss bruke et eksempel på hvordan en kryssordmaker ble stimulert av sine foreldre til å forbli i sin utviklingsprosess. Eksempelet er hentet fra Angela Duckworths bok «Grit». Will Shortz er kryssordsredaktør i den amerikanske avisen New York Times. Hans mor hadde en stor forkjærlighet for kryssord og kjøpte etter hvert kryssordbøker til sin unge sønn. Fra sin mor lærte han å lage enkle kryssord allerede tidlig i barndommen. Og det neste hans mor gjorde, er kanskje det de færreste av oss ville tenkt på. Hun oppfordret Will til å selge kryssordene han hadde lagd. Som fjortenåring solgte han sitt første kryssord og innen sekstenårsdagen var han en stabil bidragsyter til de lokale kryssordmagasinene. Shortz har sagt at «min mor gjorde mange fantastiske ting for meg. Som barn elsket jeg å høre på musikk. Da hun så denne interessen hos meg lånte hun en gitar fra naboen og plasserte på soverommet mitt. Dermed hadde jeg muligheten til å spille gitar, hvis jeg ønsket det. Men etter ni måneder hadde jeg ikke rørt gitaren, så hun leverte den tilbake til naboen». Mor var en tilrettelegger, så ble det opp til Will selv å velge hvilke interesser han ønsket å forfølge.