Lar du stolthet eller ydmykhet styre din videre behandling av noen du har forulempet? Hva sier egentlig bibelen om mellommenneskelige relasjoner? Hvordan kan helsevesenets ufravikelige prinsipper forsvares medisinsk, når mangelfull ivaretakelse underveis gjør at man som pasient til slutt mister grepet om redningsbøyen og overlates til seg selv? Hva hadde du følt hvis det ikke var plass til deg på noen av de livsarenaene du søkte til?

Livgivende solstråler har fjernet siste rest av is og snø fra veiene, og de første vårblomstene titter frem. De erfarer alt for første gang, og tar derfor ingen forbehold om en lunefull årstid. Men vi er klok av skade. For posttraumatisk stress, kan parallelt føre til posttraumatisk vekst. Kropp og sinn henger sammen, samtidig som at de er adskilt. For kropp = biologi, mens sinnet eller sjelen = biografi.

Opplevelsen av de instansene vi har trengt bistand ifra, er at vi konstant møter formalitetsorienterte veisperringer som gjør tilhelningsprosessene krevende. Det ved at vi underveis fanges i forutbestemte labyrinter som er så ufremkommelige at det tar mer krefter å orientere seg, enn vi har igjen! Helseapparatet kan iblant bidra til mer uhelse som følge av standardiserte håndteringer. Det vil si fravær av pragmatiske måter å møte situasjoner på som ikke passer inn i de stereotypiske A4-malene. Ved å være fastlåst til bestemte rekkefølger å gjøre ting i, så kan utfallet bli det motsatte av hva formålet opprinnelig var. Altså at man faller av på veien. Opprivende episoder gjentas grunnet folks uvilje når det kommer til handlinger som ville redusert våre livsslitasjer, og leget mentale sår. Beredskapen overaktiveres, noe som resulterer i blokkeringer når medisinoppfølging samt annen behandling blir et tema. Kroppen går i alarmmodus på grunn av utrygghet rundt videre håndteringer. Årsaken er at det ikke tilrettelegges for tillitsetablering.

Vi mennesker er flokkdyr, og tilhørighet er et av basisbehovene våre. Det er ulike årsaker til at folk faller utenfor samfunnet, eller ikke opplever tilknytning. Det finnes mange sårbare grupper, men vi savner fokuset på noe så komplekst som fysiske funksjonsnedsettelser kombinert med psykisk uhelse som skapes av samfunnet. Uhelse kan skylles noe situasjonsutløst enten forårsaket av et ikkefungerende system, eller som følge av en medmenneskelig svikt. Og hvis episoder gjentas, kan det bli komplisert å finne sin plass i flokken. Viktigheten av mental omfavnelse er undervurdert. Det å føle seg sett, anerkjent og respektert, kan være livreddende. Iverksettelser ut ifra fastlåste tankemønstre og pålagte metoder man følger slavisk, kan derimot ta liv! Det føles som om mye av vårt liv nå ligger i andres hender, selv on vi på flere fronter tar ansvar etter beste evne. Skjønt vi er realistiske nok til å innse at helsen ikke klarer dette stort lenger. Vi har gjort utallige tapre forsøk på å innhøste forståelse hos både offentlige etater og andre. Men justeringsmotvilje samt veksthemmende tankemønstre setter opp stengsler som vanskelig lar seg bryte. Når redningsstrategiene er så nådeløse og brutale at man ikke makter å henge med videre, blir en til slutt nødt til å slippe taket i redningstauene man lengst mulig har klamret seg til. Medmenneskelighet undervurderes, og fagkompetanse kan lett overvurderes eller brukes som en hvilepute der en selv helst vil slippe å trå utenfor komfortsonen for å få noen på beina igjen som ikke lenger orker å holde seg oppreist. Iblant så kan mental tilstedeværelse bety mer enn fysisk nærvær. Hva slags omfavnelse trenger du? Og hva gir du selv?

Kapitteloversikt:

00:00 Om episode 19

02:16 Dører lukkes og avgrunnen åpnes

19:59 Jakten på livsredskap i mørkets dyp 

37:37 Konstant motvind, og aldri medregnet

58:44 Hvis enda et redningstau revner

© Alle rettigheter til alt innhold forbeholdt/All rights for all content reserved Kathrine Tiriell & John André Lium-Netland/A-Pro Studio