Det er stille

i magen

helt, helt tyst

det har det aldri vært før

nå sitter det en 78 år gammel

bonde, og tygger

på et strå

ser utover

åkeren

høh, sier han

kanskje nynner han litt

men mest av alt sitter han bare der

og ser sollyset lene seg

mjukt ut av skyene

og legge seg over de gylne

stråbustene som fortsatt

står igjen etter høstinga

*

U-angst. Det er det eneste ordet jeg klarer å finne. Forbi ro og trygghet. Eller forbi det jeg har trodd ro og trygghet var. Det er 6 år siden jeg fikk diagnosen generalisert angstlidelse. 6 år siden jeg skjønte hva den var den klumpen i magen som hadde vært der så lenge jeg kan huske. Før diagnosen hadde jeg brukt ordet angst. Mest som en overdrivelse for å beskrive når jeg synes at noe var litt stressende. Men det som egentlig var angsten, det hadde jeg ikke noe ord for.

Jeg har ikke blitt venn med angsten. Jeg synes den er ubehagelig. Jeg liker det best når jeg ikke kjenner på den. Men jeg skjønner at den er en helt naturlig del av det å være menneske. Alle mennesker kjenner på angst. Selv om ikke alle mennesker lar seg lamme helt av den. Jeg kommer til å kjenne på den igjen.

Men denne uken har jeg kjent på u-angst. For første gang i et snart 40 år langt liv. Sånn føles det. Det finnes.

Måtte magen din huse en 78 år gammel bonde som ser på åkeren

Stor klem

Din Kaja

Get full access to Hei kjære med Kaja Kvernbakken at kajakvernbakken.substack.com/subscribe