Nyhetsbildene vi husker, er ofte bilder av katastrofer, tragedier som ikke bare berører oss, men opprører oss. Men hva skjer når håpet selv trer inn i katastrofen? Det er dette vi finner i Jesu møte med enkeltpersoner i evangeliene. Denne høsten blir vi kjent med Jesus gjennom det han sier om seg selv. Ved kanten av Lasarus’ grav og med blikket på de sørgende søstrene sier Jesus: «Jeg er oppstandelsen og livet.» Han snakker ikke om å overleve, eller om å slippe unna smerten, men om å reises opp når livet synker. Fra vugge til grav, i livets mest sårbare berøringspunkt, gir han oss løftet om at vi kan reises opp, igjen og igjen. For det er en kunst å gi døden håp om nytt liv.