Men slangen* var listigere enn alle dyr på marken som Herren Gud hadde gjort, og den sa til kvinnen: Har Gud virkelig sagt: Dere skal ikke ete av noe tre i hagen?

2 Kvinnen sa til slangen: Vi kan ete av frukten på trærne i hagen,

3 men om frukten på det treet som er midt i hagen, har Gud sagt: Dere skal ikke ete av den og ikke røre den, for da dør dere.

4 Da sa slangen til kvinnen: Dere kommer slett ikke til å dø!

5 Men Gud vet at den dagen dere eter av det, vil øynene deres åpnes, dere vil bli slik som Gud til å kjenne godt og ondt.

6 Kvinnen så nå at treet var godt å ete av, og at det var en lyst for øynene - et prektig tre, siden det kunne gi forstand. Så tok hun av frukten og åt. Hun ga også sin mann, som var med henne, og han åt.

7 Da ble begges øyne åpnet, og de skjønte at de var nakne. Så flettet de sammen fikenblad og bandt dem om livet.

8 Og de hørte Herren Gud da han kom vandrende i hagen da dagen var blitt sval. Og Adam og hans hustru skjulte seg for Herren Guds åsyn mellom trærne i hagen.

9 Da kalte Herren Gud på Adam og sa til ham: Hvor er du?

10 Han svarte: Jeg hørte din røst i hagen, og da ble jeg redd, fordi jeg var naken, og jeg gjemte meg.

11 Da sa han: Hvem har fortalt deg at du er naken? Har du ett av treet jeg forbød deg å ete av?

12 Adam sa: Kvinnen som du ga meg til å være hos meg, hun ga meg av treet, og jeg åt.

13 Da sa Herren Gud til kvinnen: Hva er det du har gjort? Kvinnen svarte: Slangen dåret meg, og jeg åt.

14 Da sa Herren Gud til slangen: Fordi du gjorde dette, skal du være forbannet fremfor alt fe og fremfor alle markens dyr. På buken skal du krype, og støv skal du ete alle ditt livs dager.

15 Fiendskap setter jeg mellom deg og kvinnen, mellom din ætt og hennes ætt. Han skal knuse ditt hode, og du skal knuse hans hæl.

16 Til kvinnen sa han: Jeg vil gjøre din møye meget stor i ditt svangerskap. Med smerte skal du føde dine barn. Til din mann skal din attrå stå, og han skal råde over deg.

17 Og til Adam sa han: Fordi du lød din hustrus røst og åt av treet som jeg forbød deg å ete av, skal jorden være forbannet for din skyld. Med møye skal du nære deg av den alle dine levedager.

18 Torner og tistler skal den bære for deg, og du skal ete av markens vekster.

19 I ditt ansikts sved skal du ete ditt brød, inntil du vender tilbake til jorden, for av den er du tatt. Støv er du, og til støv skal du vende tilbake.

20 Adam kalte sin hustru Eva, fordi hun er mor* til alle som lever.

21 Og Herren Gud gjorde kapper av skinn til Adam og hans hustru, og kledde dem.

22 Og Herren Gud sa: Se, mennesket er blitt som en av oss til å kjenne godt og ondt. Bare han nå ikke strekker ut sin hånd og tar også av livets tre, og eter og lever evig!

23 Så viste Herren Gud ham ut av Edens hage og satte ham til å dyrke jorden, som han var tatt av.

24 Han drev mennesket ut, og øst for Edens hage plasserte han kjerubene og det flammende sverdet som svingte hit og dit for å vokte veien til livets tre.

Da de kom til disiplene, så de en stor folkemengde omkring dem og noen skriftlærde som var i ordstrid med dem.

15 Og straks alt folket fikk se ham, ble de forferdet, og de løp til og hilste ham.

16 Han spurte dem: Hva er det dere strides med dem om?

17 En i folkemengden svarte ham: Mester, jeg har ført til deg sønnen min, som er besatt av en stum ånd.

18 Når den tar tak i ham, sliter den i ham, han fråder og skjærer tenner og visner bort. Jeg sa til disiplene dine at de skulle drive den ut, men de var ikke i stand til det.

19 Han sa da til dem: Du vantro slekt! Hvor lenge skal jeg være hos dere? Hvor lenge skal jeg tåle dere? Før ham til meg!

20 De førte gutten til ham, og da han så Jesus, begynte straks ånden å rive og slite i gutten så han falt til jorden, veltet seg og frådet.

21 Og han spurte hans far: Hvor lang tid har det vært slik med ham? Han svarte: Fra barndommen av.

22 Ofte har den kastet ham i ild og i vann for å gjøre ende på ham. Men om du kan gjøre noe, ha medynk med oss og hjelp oss.

23 Jesus sa til ham: Om du kan tro, alt er mulig for den som tror.

24 Straks ropte guttens far: Jeg tror! Hjelp min vantro!

25 Da Jesus så at folket stimlet sammen, truet han den urene ånden og sa til den: Du stumme og døve ånd, jeg befaler deg: Far ut av ham og gå aldri mer inn i ham!

26 Da skrek den høyt og slet hardt i ham og for ut av ham. Han lå som livløs, og mange sa: Han er død.

27 Men Jesus grep ham ved hånden og reiste ham opp, og han sto opp.

28 Da han var kommet inn i hus, spurte disiplene hans ham i enerom: Hvorfor kunne ikke vi drive den ut?

29 Han sa til dem: Dette slaget kan ikke bli drevet ut uten ved bønn og faste.

Men en kunne si: Hvordan blir de døde reist opp? Hva slags legeme trer de fram med?

36 Du dåre! Det du sår, får ikke liv uten at det dør.

37 Og det du sår, er ikke det legemet som skal bli, men et nakent korn - om det nå er av hvete eller av et annet slag.

38 Men Gud gir det et legeme slik han vil, hvert frøslag får sitt eget legeme.

39 Ikke alt kjøtt er av samme slag. Ett slag er i mennesker, et annet i fe, et annet i fugl og et annet i fisk.

40 Og det finnes himmelske legemer og jordiske legemer. De himmelske legemene har én glans, de jordiske en annen.

41 Én glans har solen, en annen månen, og en annen stjernene - stjerne skiller seg fra stjerne i glans.

42 Slik er det også med de dødes oppstandelse. Det blir sådd i forgjengelighet, det reises opp i uforgjengelighet.

43 Det blir sådd i vanære, det reises opp i herlighet. Det blir sådd i svakhet, det reises opp i kraft.

44 Det blir sådd et naturlig legeme, det reises opp et åndelig legeme. Så sant det finnes et naturlig legeme, finnes det også et åndelig legeme.

45 Slik står det også skrevet: Det første mennesket, Adam, ble til en levende sjel. Den siste Adam ble til en ånd som gir liv.

46 Men det åndelige er ikke det første, men det naturlige, og deretter det åndelige.

47 Det første mennesket var av jorden, jordisk. Det andre mennesket er av himmelen.

48 Som den jordiske var, slik er også de jordiske. Og som den himmelske er, slik skal også de himmelske være.

49 Og likesom vi har båret bildet av den jordiske, så skal vi også bære bildet av den himmelske.

Men når det blir forkynt om Kristus at han er reist opp fra de døde, hvordan kan da noen blant dere si at det ikke er noen oppstandelse fra de døde?

13 Dersom det ikke er noen oppstandelse fra de døde, da er heller ikke Kristus reist opp.

14 Men er Kristus ikke reist opp, da er vår forkynnelse ingenting, og den troen dere har, er intet.

15 Da blir vi stående som falske vitner om Gud. For vi har vitnet mot Gud at han har reist Kristus opp, noe han altså ikke har gjort, dersom det er så at de døde ikke reises opp.

16 For dersom de døde ikke reises opp, da er heller ikke Kristus reist opp.

17 Men er ikke Kristus reist opp, da har dere en unyttig tro, og da er dere ennå i deres synder.

18 Da er også de fortapt som er sovnet inn i Kristus.

19 Har vi bare i dette livet satt vårt håp til Kristus, da er vi de ynkverdigste av alle mennesker.

DE DØDE SKAL STÅ OPP (20-28)

20 Men nå er Kristus reist opp fra de døde og er blitt førstegrøden av dem som er sovnet inn.

21 For ettersom døden kom ved et menneske, så er også de dødes oppstandelse kommet ved et menneske.

22 For likesom alle dør i Adam, slik skal også alle bli gjort levende i Kristus.

23 Men hver i sin egen avdeling: Kristus er førstegrøden. Deretter skal de som hører Kristus til, bli gjort levende ved hans komme.

24 Deretter kommer enden, når han overgir riket til Gud og Faderen, etter at han har tilintetgjort all makt og all myndighet og velde.

25 For han skal herske som konge til han får lagt alle sine fiender under sine føtter.

26 Den siste fiende som blir tilintetgjort, er døden.

27 For alt har han lagt under hans føtter. Men når han sier at alt er underlagt ham, da er det klart at han som la alt under ham, er unntatt.

28 Men når alt er underlagt ham, da skal også Sønnen selv underlegge seg ham som la alt under ham, for at Gud skal være alt i alle.

ADVARSEL MOT VRANGLÆRE (29-49)

29 De som lar seg døpe for de døde - hvorfor gjør de det? Dersom døde i det hele tatt ikke reises opp, hvorfor lar de seg da døpe for dem?

30 Og vi selv, hvorfor utsetter vi oss hver time for fare?

31 Jeg dør hver dag - så sant som jeg kan rose meg av dere, brødre, i Kristus Jesus, vår Herre!

32 Var det på menneskelig vis jeg kjempet mot villdyr i Efesus, hva gagn hadde jeg så av det? Dersom de døde ikke reises opp, så la oss ete og drikke, for i morgen dør vi!

33 Far ikke vill! Slett selskap forderver gode seder.

34 Våkn opp for alvor og synd ikke! For noen har ikke kjennskap til Gud. Til skam for dere sier jeg det.

Jeg kunngjør dere, brødre, det evangelium som jeg forkynte for dere, det som dere også tok imot, som dere også står fast i.

2 Ved det blir dere også frelst dersom dere holder fast ved det ordet jeg forkynte dere - om dere da ikke forgjeves er kommet til troen.

3 For jeg overga dere blant de første ting det som jeg selv tok imot: At Kristus døde for våre synder etter Skriftene,

4 og at han ble begravet, og at han ble reist opp på den tredje dagen etter Skriftene,

5 og at han ble sett av Kefas, deretter av de tolv.

6 Deretter ble han sett av mer enn fem hundre brødre på én gang. Av dem lever de fleste ennå, men noen er sovnet inn.

7 Deretter ble han sett av Jakob, deretter av alle apostlene.

8 Men sist av alle ble han òg sett av meg som det ufullbårne foster.

9 For jeg er den ringeste av apostlene, jeg er ikke engang verd å kalles apostel, fordi jeg har forfulgt Guds menighet.

10 Men av Guds nåde er jeg det jeg er, og hans nåde mot meg har ikke vært forgjeves, men jeg har arbeidet mer enn de alle - det vil si: ikke jeg, men Guds nåde som er med meg.