Jesaja ser en konge på en høy, opphøyd trone, der bare kanten av kappen fyller hele rommet. Bildet er så stort at det sprenger språket. Og kanskje er det nettopp der lovsang begynner — ikke ved de riktige ordene, men i erkjennelsen av at Gud er større enn ord.

Likevel er denne hellige Gud ikke fjern. Han er til stede — spørsmålet er om vi er det? I møte med denne helligheten rakner Jesaja: «Det er ute med meg.» Men nåden kommer før kallet. En glo fra alteret rører ved leppene hans og brenner bort skyld og synd. Først da hører han Gud spørre: «Hvem skal jeg sende?» Svaret er ikke heltemot — det er det eneste mulige fra et menneske som har møtt Guds godhet: «Her er jeg, send meg.» Når vi synger «hellig», starter vi ikke sangen, vit ar vi del i den lovsangen som englene synger konstant i Himmelen.

Bibelvers: