Makt kan jo være så mangt. Filmer kan ofte være flinke til å vise at de mektige er de sterke som er flinkest til å skyte eller sloss (samtidig som de sprer rundt seg med kule replikker). Se på Arnold, Bruce, Sylvester, Clint og resten av tøffingene. Det er mannfolk det! Med «gønner’n» klar og musklene beredt til å flekses… Tøft.

Baksida til denne glamourvolden er jo mennesker som blir slått helseløse av gjenger. Eller mor som får nok et blått øye av far. Så kan en jo spørre seg om det virkelig er makt når vi er så handlingslamma at vi ikke klarer oss ut av konflikter uten å slå? Vel, det er jo unektelig en form for makt. Men er det ikke samtidig nokså hjelpeløst og patetisk? Blir ikke dette egentlig mest en form for ytre makt, mer enn en personlig, indre autoritet? Det er en hul makt som kan påvirke med tvang og press, men ikke som heier frem og skaper liv.

La oss dvele litt med den ytre makten først. Med dette tenkes her en manipulering utenfor oss selv som egentlig fratar oss indre styrke og reduserer oss. Seksualitetens makt har vi vel hørt om – og kanskje også erfart på en eller annen måte – de fleste av oss? Deodoranten Axe skal gjøre menn magnetisk tiltrekkende, og eyelinere gi oss uimotståelige øyne. Popjenter blåser opp puppene for å få solgt plater, og ved en ny platelansering til en gammel musikalsk traver, reklameres det med at vi skal få se henne mer sexy enn noen gang før… Men hvem er det som har makta der, er det Janet Jackson og Britney eller kyniske bakmenn? Eller selve den seksualiserte kultur vi er med å framelske?

Slik kan vi spørre om mange ting: Har vi makt når vi er moteslaver og mobber den som skiller seg ut? Er det makt å dilte etter? Siden vi er så redde for hverandre. Siden vi blir bombardert med propaganda i forhold til politikk, produkter, meninger. Siden vi alle jo blir formet av verden rundt oss – har vi noen makt over våre liv? Har vi makt over våre omgivelser?

Det har vel mye med hva vi selv svarer. Med andre ord blir vel svaret vårt en selvoppfyllende profeti. Om vi velger å redusere den ytre makten som vi ofte blir manipulert til å følge, vil vi øke vår indre myndighet tilsvarende. Tror vi at vi kan gjøre noe – gjennom å aktivisere oss i Dyrebeskyttelsen og Kirkens Nødhjelp, gjennom å våge markering av hva vi mener når det ikke er kult, gjennom å protestere når noen mobber ”dustene”, gjennom å si nei når et nei er rett – da kan vi faktisk gjøre noe. Tror vi ikke vi betyr noe så utsletter vi vår egen positive innflytelse! Men selv da vil vi – gjennom vår stilltiende aksept – ha øvd innflytelse på andre, bare på en måte vi ikke kontrollerer selv.

Mye rundt oss påvirker oss altså, og prøver å redusere vår indre styrke og autoritet. Men jeg tror at om vi velger innta en aktiv rolle i våre egne liv, tar ansvar for våre egne valg og er bevisste på hva vi gjør, så vil vi få mer av den gode makten. Den som holder oss forankret, jamfør hva som tas opp i Efeserbrevet 4,14: «Så skal vi ikke lenger være umodne, ikke la oss kaste hit og dit og drive med vinden fra enhver lære, så vi blir bytte for menneskenes falske spill og villfarelsens listige kunster.»

Men finnes det noen åndelige krefter utenfor oss selv som kan gi oss ekstra makt, ala diverse superhelter eller kanskje som John Travolta i Fenomenet? Eller med negativt fortegn; er det noe som kan ta fra oss vår egen makt ala djevelbesettelsen i Exorsisten? Her er vi i høyeste grad inni troens verden. Mange religioner regner med at vi kan bli besatt av farlige krefter. Den kristne Bibel forteller om en motkraft til Gud som har stor makt i denne verden. Denne makten skal være flink til å forføre – altså lure med seg – mennesker. Samtidig forteller Bibelen at man kan få beskyttelse mot denne negative kraften gjennom å ikke åpne seg for den, men vende seg mot  Gud.

La oss se litt mer på makt i et kristent trosperspektiv.