Axel og Nicolai diskuterer noen av de vanlige stereotypiene som er knyttet opp mot psykologyrket og reflekterer over egne trekk og opplevelser. De kommer frem til at et å jobbe som psykolog har vært en viktig kilde til vekst i egne liv gjennom at man dyttes mot å sørge for å ha egne psykologiske redskaper i orden