Av og til skjer det noe som gjør at en preken må skrives helt på nytt. Slik var det med denne prekenen. Krigen i Ukraina utviklet seg på en måtte som gjorde det nødvendig å legge jubileumsprekenen i skuffen. Selv har jeg hatt gleden av å undervise prestestudenter fra mange kirkesamfunn på et teologisk fakultet i Kyiv, som nå er evakuert etter russernes bombing. Mine ukrainske venner står midt oppe i krigens brutale virkelighet. Og hva er det de sender meldinger om og deler fra krigshverdagen? Det er ord om håp. Dermed ble det en preken som forsøker å favne festen og gleden over ti års menighetsutvikling på Bogafjell, fortvilelsen over krigens grusomhet og det som bærer oss gjennom både jubel og krise: det kristne håp.