Alle FNs medlemsland ble i 2015 enige om 17 globale mål for en bærekraftig utvikling de neste 15 årene. Disse målene ser miljø, økonomi og sosial utvikling i sammenheng og representerer både noe gammelt og nytt. Engasjement for fred, miljø og rettferdighet er ikke noe nytt, men det har aldri skjedd før at alle verdens land har blitt enige om så omfattende og ambisiøse mål. Dette skaper en ny drivkraft og gir oss en sjanse vi må gripe. For å nå målene er vi avhengig av at mange jobber for dem. Det er summen av våre handlinger som avgjør om det er mulig. Bærekraftmålene representerer således en unik mulighet for kristent samfunnsansvar, i samarbeid med mange andre samfunnsaktører, både offentlige og frivillige. Dette snakker jeg med Dagfinn Høybråten, generalsekretær i Kirkens Nødhjelp, og Anne Ng Forster, bistandskonsulent i Metodistkirkens Misjonsselskap, om.

Generelt er det færre som deltar i gudstjenester. De senere årene har nedgangen vært markant. Men noen steder går utviklingen i motsatt retning. I Den norske kirke har menigheter med økt gudstjenestedeltakelse blitt undersøkt i et forskningsprosjekt. Hva kjennetegner disse menighetene og er det mulig å si noe om deres profil og hva som er grunnene til denne økningen? Hallgeir Elstad er professor i teologi ved Teologisk fakultet på Universitetet i Oslo.

Jon-Erik Bråthen jobber som feltprest i Forsvaret. Han forteller at mesteparten av sin tid bruker han på samtaler med soldater. Samtalene handler om utfordringer knyttet til det å være menneske. Jeg fikk en prat med ham om hva han tenker om det å være prest i Forsvaret og om hvordan norske ungdommer tenker om tro, kirkeliv og religiøsitet. 

Jeg har lenge vært fascinert av den tyske teologen Dietrich Bonhoeffer (1906-45), som døde bare noen uker før 2. verdenskrig sluttet, henrettet fordi han var delaktig i et drapsforsøk på Hitler. Men Bonhoeffer er ikke bare enkel å forstå. Derfor har jeg spurt Jan-Olav Henriksen, professor i systematisk teologi ved MF, om hjelp til å forklare hva Bonhoeffer egentlig mente. Bonhoeffer var særlig opptatt av hva sekulariseringen gjorde med kristen tro og bekymret for et gudsbilde som kun hadde plass til Gud i "hullene" i menneskets viten. I motsetning til mye annen teologi, prøvde han imidlertid ikke å bekjempe sekulariseringen. I stedet forsøkte han å uttrykke teologien på en slik måte at den kunne møte mennesket i dets sekulariserte tilstand. Ut fra dette har uttrykk som "en religionsløs tid", "Kristus som den religionsløses herre", "religionsfri kristendom", "den myndiggjorte verden" og "moden verdslighet" blitt til.

De siste årene har jeg reist mye utenlands i kirkelige sammenhenger, og jeg synes jeg ser en trend: Flere og flere blir vegetarianere. Årsakene er en kombinasjon av klimahensyn, dyrevelferd og kristen overbevisning. Jan Rantrud, pensjonert lærer ved NLA, har vært vegetarianer i 30 år. I denne samtalen forteller han, med utgangspunkt i Bibelen og kristen tradisjon, hvorfor.

Religiøs pluralisme kjennetegner vår tid. I løpet av de siste tiårene har verden gjennomgått kulturelle, demografiske og geografiske endringer som er uten sidestykke i historien. Vi er ett globalt fellesskap. Dette merkes på det internasjonale plan og i de fleste lokalsamfunn - også i Norge: Mennesker med ulik religiøs tro - og mennesker uten religiøs tro - må, på andre måter enn før, forholde seg til hverandre. Den religiøse pluralismen aktualiserer dermed også spørsmålet om hvordan vi - teologisk - ser på andre religioner. Anne Hege Grung er professor i interreligiøse studier på Teologisk fakultet ved Universitetet i Oslo og mener at interreligiøs dialog og tverrkulturell kommunikasjon er helt nødvendige deler av kirkens oppdrag i dag. Vi snakker blant annet om de ulike religionsteologiske posisjonene som Alan Race lanserte i 1983, "eksklusivistiske", "inklusivistiske" og "pluralistiske", og om erfaringer og opplevelser som har preget Anne Hege.

Konflikten mellom kirken og Galileo Galilei tidlig på 1600-tallet bygger opp under tanken om at tro og vitenskap ligger i strid med hverandre. Den historien har en sikker plass i norske lærebøker, og den har preget vår forståelse av forholdet mellom kirken og vitenskapen. Dette er noe alle «vet». Men er den representativ for forholdet mellom gudstro og vitenskap? Arne Mulens, sokneprest i Åsane menighet i Den norske kirke, konklusjon er at det er feil at vitenskap og gudstro utelukker hverandre.

Jordan Peterson er en canadisk forsker og klinisk psykolog, som arbeider som professor i psykologi ved University of Toronto. Han har blitt kjent for et bredt publikum gjennom sine forelesninger om psykologi, filosofi og religion lagt ut på YouTube, der kanalen hans har over 1 million abonnenter. Håvard Nyhus er skribent og vaktsjef i NRK og har skrevet en del om Peterson, blant annet: "I inspirerte øyeblikk skriver Peterson seg inn i en lang tradisjon. En tradisjon som kan oppsummeres i tre punkter. Én: Ondskap eksisterer. Og det mest ubegripelige ved den ikke er at den finnes, men vår motvilje mot å gjøre mer for å stanse den. To: Du er en del av problemet. Vi hører sammen i et syndsfellesskap. Det onde er ikke noe som lar seg avgrense og deponere hos andre. Og tre: Det er mulig å endre seg (...) Noe av det unike med Peterson er det eksistensielle bakteppet og den religiøse språkdrakten: Mennesket har et gudegitt oppdrag - å leve i grenselandet mellom orden og kaos. Når du tar del i Logos, "fremsnakker Væren" og står på barrikadene for orden i en kaotisk verden se, da tar du del i Guds skapergjerning! På tilsvarende vis har Peterson introdusert Jesus for et sekulært publikum..." Disse og andre sider ved Peterson, utdyper Håvard Nyhus i denne samtalen.