The Salvation

Det går mot lysere tider. Kalenderen viser mars 2014, og våren må være rett rundt hjørnet. Jeg står opp til samme tid i ukedagene, jeg lager middagene mine fra bunnen, jeg lager musikk, jeg skriver, jeg forsøker å la livet gå videre. Jeg har begynt å jobbe igjen, kun i en 60% stilling vel og merke; tilbakeføringen må skje gradvis, men jeg trives i min gamle rolle som kontaktlærer. Mandag til torsdag gir jeg alt på jobben. Jeg er voksen, ansvarlig og seriøs, og dagene består i å være en av de viktigste omsorgspersonene for 27 små tiåringer, og for noen av dem - den aller viktigste. Det er en berikelse, en ekstremt verdifull gave, det er sånt som gjør noe med deg.

Samtidig lever jeg et dobbeltliv. Jeg kommer i én dagutgave og én nattutgave. Lærerjobben har sørget for en naturlig og etterlengtet begrensning av det ville livet, men når jeg drar fra jobb torsdag ettermiddag, transformeres jeg til mitt gamle jeg og sveiper innom det kaotiske livet som har kjennetegnet tilværelsen min de to siste åra. Jeg har fortsatt et sterkt behov for å avreagere. Det er en blanding av alt det vonde som fortsatt må døyves, av tomrommet som må stadig må fylles, og min ekstraordinære frykt for å gå glipp av ting. Jeg trenger fortsatt de nattlige møtene med menn, jeg trenger å le sammen med vennene mine, jeg trenger å føle at jeg lever - jeg trenger rusen og pauseknappen.

Jeg har begynt å lese igjen. Jeg har begynt å skrive. Lesingen og skrivingen er uadskillelige, som to elskende i den første, altoppslukende tiden der man aldri får nok av den andre, der man glemmer hvem man er. Det gjelder å holde forholdet ved like, intensiteten og interessen må voktes med omhu, ellers stilner stemmen i meg, bøkene blir igjen en lukket verden, og kjærlighetspakten falmer. Litteraturen er en døråpner, og innenfor døren finner jeg min egen sannhet. Sannheten om meg.

Jeg har flyttet. Jeg forsøker å gjenreise meg selv, finne tilbake til den jeg var før alt dette, finne fram til den jeg er nå, og for å få til alt det innebærer, må jeg være så nær meg selv jeg kan klare. Altså alene. Jeg har leid meg en ettroms på Enerhaugen, den er ikke stor, men den er alt jeg trenger: mitt eget sted. Jeg har mindre kontakt med omverdenen, litt med Elisabeth, nesten ingen med Peggy, jeg må gjøre dette på egenhånd.

Jeg har ikke sett dagslys på snart en uke. Jeg har ligget inne på det lille rommet mitt, bak en nedtrukket rullegardin, i bofellesskapet på Tøyen. Jeg unngår Peggy og Elisabeth. Jeg beveger meg kun ut av rommet hvis jeg er sikker på at ingen er hjemme, eller jeg vet at de har lagt seg for kvelden. Jeg orker ikke prate med noen, orker ikke lys, orker ikke lyd, hele kroppen er som bly. Jeg har fått noen bekymrede meldinger på Messenger, så et par ganger har vi sittet under det samme taket, fem skritt unna hverandre, og kommunisert via datamaskinen i stedet. Går det bra med deg, skriver de. Jada, jeg er bare ikke helt i form, jeg trenger noen dager til å hente meg inn, svarer jeg. Si ifra hvis det er noe vi kan gjøre, lyser det opp på skjermen. Takk, jeg lover, taster jeg tilbake. Også logger jeg av og legger meg tungt ned på madrassen igjen, i mørket. Og selv om jeg ligger der i senga og er så usigelig trøtt, så trøtt av absolutt alt, så vet jeg at søvnen ikke vil befri meg. Søvnen innhenter meg sjelden, og hvis den først kommer, gir den meg ingen ro. De få timene der jeg får en pause fra de våkne tankene er som oftest fylt med paniske mareritt. Jeg ser Gabriel sammen med andre kvinner, de grådige hendene over myk, varm hud. Jeg er tvunget til å være i rommet, høre knurringen, villskapen, og hvis jeg forsøker å rømme så kommer jeg meg ikke ut, beina virker ikke. Det tar aldri slutt.

Det sies at kjærlighetssorgen er sorgen det ikke sendes blomster til. En sorg uten anerkjennelse og kondolanser, en fortiet sorg der omgivelsene er enige om at livet bør gå videre. Kjærlighetssorgen er en ensom sorg. Det er ikke tilbud om sorggrupper, det kommer ingen prest på døra, det er ingen minnestund over den du har mistet.

Du står helt alene igjen med bearbeidelsen.

Kjærlighetssorg, som annen sorg, kan oppleves så traumatisk at det kan føles som om du er i livsfare. Visste du at man kan dø av sorg?

Jeg skimter ansiktet ditt i bussvinduet; skjegget, de rene trekkene, det mørke håret, der er du jo, endelig. Jeg får øye på deg i morgenrushet, i stimen av mennesker, opp og ned i rulletrapper, hastende over fotgjengerfelt, på vei til skole og jobb. Jeg er overbevist om at det er sykkelen din som suser forbi trikken, jeg kjenner igjen fargene, den er sort og blå, og er det ikke du som kommer gående langs elva?

Den første uka etter han har reist, gjenlever jeg dagene vi hadde sammen. Hvert minutt, hver berøring, det er så jeg fortsatt kan kjenne avtrykkene på huden. Jeg spiller filmen i hodet igjen og igjen; kysset i søvne, John og Yoko, frokostene uten klær, den ville knurringen, latterkrampene, du er kvinnen i mitt liv, jeg visste det første gang jeg så deg.

Vi melder hverandre sporadisk, men det er rart hvor fort den fysiske avstanden også preger relasjonen. Hadde det vært opp til meg skulle vi klart å holde nærheten varm, men jeg merker at noe er annerledes. Noe udefinerbart har sneket seg inn mellom oss igjen, jeg gjenkjenner det med en gang: en slags distanse. Jeg tar meg selv i å skrive mange meldinger på rad, spør om noe er i veien, veksler i humør og uttrykksmåte, uten at det kommer noe svar. Jeg får en panisk følelse i kroppen, det er så flaut å fortsette å skrive uten å få respons, men jeg klarer ikke motstå det. Hvorfor får jeg følelsen av å være i veien? Det er noe som skurrer.

Jeg tenker at den lettbeinte taktikken vil fungere best. Ikke noen følelser, ikke noen spørsmål som kan gi et negativt svar. Kun helt ufarlig retorikk, så kan jeg kjenne litt på stemninga mellom oss, og forhåpentligvis få et lite livstegn.

Hånda skjelver når jeg trykker på send. Og så venter jeg.

Ni og en halv time seinere begynner klokka å nærme seg midnatt. Han har fortsatt ikke svart. Han som alltid var tilgjengelig. Han som slapp alt han hadde i hendene for å møte meg.

Føttene bærer meg raskt bortover de smale stiene langs gravsteinene. Jeg småløper, det er lettere å holde varmen da, og plutselig kjenner jeg et overraskende, lite savn av en sommer. Oktobernettene har fått et kaldt drag nå, rimet ligger som en glitrende, hvit hinne over gresset. Jeg har fortsatt sommerskoene på enda det har blitt høst for lengst; klassiske Vans i hvitt og sort, akkurat passe slitt i fargen. Skoene er iskalde mot bakken, men det er de jeg føler meg finest i, så det er en enkel prioritering; fin trumfer varm.

Skrittene lager en dempet og taktfast lyd i grusen, men ellers er gravlunden, som vanlig, fylt av en lydløs ro. Bortenfor stillheten senser jeg lyden av en nattbuss i det fjerne, en hund bjeffer mot en uant fare ute i en gate et sted, og inni meg; spenningen som stiger og buldrer i kroppen.

Det må være der.

Ordene lyser mot meg på skjermen. Han kan skrive iallefall. Det er noe med hele e-posten som er så ulikt alt annet jeg har lest. Den er så uredd. Også er det ganske vilt at han har gått rundt og tenkt på meg helt siden juni - bare fordi han har sett meg.

Jeg prøver febrilsk å leite i hukommelsen. Møtte jeg noen på den Lukestar-konserten i teltet? Hm, jeg sto sammen med Elisabeth under konserten. Vent litt. Jo, det var én fyr som prikka meg på skuldra rett etter siste låta og sa et eller annet, jeg lurer på om han hadde skjegg. Kan det ha vært han?