Når alt virker tapt – når smerten er intens, stillheten tung og håpet usynlig – kaller Jesus oss fortsatt til tro. I denne påsketalen følger vi tre sentrale øyeblikk: Røveren på korset som i sitt mørkeste øyeblikk ser Jesus og tror; disiplene som på påskeaften sitter lammet i sorg og spørsmål; og Emmausvandrerne som møter Jesus uten å ane det før hjertene deres begynner å brenne.

Talen viser at ekte tro ikke alltid kommer i seierens øyeblikk, men i mørket – når vi velger å se med hjertet og ikke bare med øynene. Vi får høre hvordan Jesus møter mennesker akkurat der de er – i skyld, i tvil, i sorg – og hvordan han, med kraft, åpenbarer håpet som aldri dør.

Gjennom bibeltekster, refleksjon og sterke bilder, løftes korset, stillheten og den tomme graven frem som vitnesbyrd om en tro som bærer – helt til paradis. Dette er en invitasjon til å svare på det viktigste spørsmålet: Hvem sier du at Jesus er?

Bibelvers brukt i talen:

Lukas 23:39–43 – Samtalen mellom Jesus og røveren på korset

Romerne 10:9–10 – Bekjennelse med munnen og tro i hjertet til frelse

Jesaja 1:18 – Om syndene som blir hvite som snø

Lukas 24:1–12 – Kvinnene finner den tomme graven

Lukas 24:13–32 – Emmausvandrerne og møtet med Jesus

Markus 16:12 – Jesus viser seg i en annen skikkelse

Efeserne 6:12 – Kampen mot maktene i himmelrommet

2. Korinterbrev 5:16 – Å kjenne Kristus ikke etter kjødet

1. Johannes 5:4 – Troen som overvinner verden

1. Peter 1:3 – Gjenfødt til et levende håp ved Jesu oppstandelse

1. Peter 1:13 – Sett deres håp fullt og fast til nåden

Lukas 9:20 – "Hvem sier dere at jeg er?"