Tale 22.02.2026 av Jan Nestvold

Ydmykhet er ikke å snakke seg selv ned – det er å la Guds ord få siste ord. Jan deler om hvordan Skriften ikke bare oppmuntrer, men også rettleder: Den kan overstyre følelser, justere tanker og forme vilje når vi kommer på kollisjonskurs med sannheten. For “hele Skriften er innåndet av Gud” – og den gjør oss i stand til å leve et liv som bærer frukt.

Gjennom Moses’ liv ser vi kontrasten mellom usikkerhet forkledd som “ydmykhet” og ekte ydmykhet som vokser fram av tillit til Gud. Moses ender opp som en av de mest ydmyke fordi han lar Gud forsvare ham, lever i bønn – og til og med velger folkets beste fremfor egen ære. Samtidig avsløres en viktig felle: Det er ikke ydmykhet å gjøre seg selv så liten at man i praksis motsier det Gud sier om hvem du er.

Talen trekker linjer til Jesus som selv beskriver seg som mild og ydmyk, og til en ydmykhet som gir nåde, skaper tillit, beskytter mot fall og gjør oss mer frimodige. Dette er en utfordrende og frigjørende påminnelse: Gud elsker deg som du er, men elsker deg for høyt til å la deg bli der du er.

Skriftsteder som ble brukt eller referert til i talen: