Jeg leste om en person som i voksen alder fikk sin adhd diagnose og hvordan hun ble påvirket av det. Følelsen av lettelse av å endelig forstå seg selv og samtidig en sorg over alle de år som de kanskje har vært hard med seg selv fordi de ikke levde opp til samfunnets forventninger. Det fikk meg til å tenke, hva hvis alle våre perosnlighetstrekk var vår "diagnose" Hva hvis det vi er gode og dårlige til er bare sånn vi er? At vi ikke skal kjempe i mot det, men akseptere at det er bare en del av oss?