Heidi utforsker egne følelser i møte med alvorlig sykdom hos en hun er veldig glad i. Vi snakker om hvor vondt det gjør å bli avvist av den syke, og ikke å få lov til å ta del i smerten. Og om den forbudte følelsen som da kan oppstå: nemlig sinnet.

Men kanskje ligger det håp i at når vi gir slipp på forventningene og lar alt være som det er, så kan noe nytt vokse frem. Slik sorgens arbeid er å bearbeide tapet og gi plass til det nye.