Er det dypere psykologiske grunner til at arbeidsgivere ikke ønsker å ansette eldre medarbeidere? 
Foretrekkes 35-åringer for at lederne kan være i nærheten av den attraktive ungdomskilden? Mens grått hår minner lederne om at de selv skal bli gamle en dag og - ja, faktisk - dø?  Er dette grunnen til at 50 år gamle kvinner knapt har grått hår lenger, bare jevnlige og dyre frisørbesøk? 

Eller er det så enkelt at det er for få rollemodeller der ut - 60 og 70 åringer som jobber og trives og signaliserer trivsel og energi?
Psykologene Sissel Gran og Per-Erik Solem diskuterer dette og mye mer i siste del av Snakk om Jobbs serie om "Kampen om en jobb etter 50".