Vi skal snakke om kjønn og hvordan vi forstår kjønn. Dette er jo et brennbart tema det snakkes mye og ganske høyt om i dag. Vi skal prøve å ta en prat om dette med innestemme. 

Som gjest har jeg med meg Marianne Brattgjerd. Hun er førsteamanuensis i sykepleie på Nord Universitet. Marianne er også nestleder i GENID som er en pårørendeorganisasjon for kjønnsinkongruente barn og ungdom. Hun har selv nær kontakt med familier og ungdom som står i vanskelige livsendrende situasjoner.

Det er mange stemmer i samfunnet og kulturen vår som snakker høyt om at kjønn er noe subjektivt - at vi selv kan bestemme hvilket kjønn vi ønsker å være. Biologien - det kjønnet du er født med spiller egentlig ikke så stor rolle. Det vi skal ta på alvor er følelsene våre - om jeg føler meg som mann eller kvinne. Eller ingen av delene. Marianne kaller dette det subjektive grenseoverskridene paradigme. 

 Dette synet på kjønn og mennesket er et helt annet enn det vi finner i biologien og i kristendommen. Biologien forteller oss at alle mennesker er født med en kjønnet kropp, mann eller kvinne. Og hvilket kjønn vi er, er en av oppdagelsene vi gjør om oss selv. Det er et holdepunkt, en ramme, en grense som er god. Marianne kaller dette det biologiske grensebevarende paradigme. 

 Så er det selvfølgelig mange som ikke kjenner seg igjen i kjønnsrollene og normene vi har i samfunnet. Det finnes gutter som er veldig feminine og jenter som er veldig maskuline. Som kanskje føler seg tvunget inn i roller og normer de ikke føler seg vel i. Innenfor det biologiske grensebevarende paradigme så er det ikke de skapte kroppene til jenta og gutten som er problemet, det er samfunnet vi lever i. I stedet for å si at det er kroppen til jenta eller gutten som må endres, så må vi heller jobbe for å endre samfunnet. Slik at vi aksepterer et stort spekter av måter å være gutt og jente, kvinne og mann på. 

Dette, og mye mer snakker jeg med Marianne Brattgjerd om i dagens podcast.