Å leve enslig er ikke det samme som å være ensom, men i mørke stunder er det fort gjort å tenke at ekteskap og familie er den egentlige meningen med livet. Og kanskje spesielt i kristne kretser der ekteskapet ofte blir hauset opp som det beste alternativet.
Men Guds rike er annerledeslandet der det å leve enslig er en gave på lik linje med ekteskapet, og som ekteskapet, et bilde på noe større. Ja, kanskje et frampek til evigheten? Og i Guds familie skal ingen måtte leve ensomme.
Men hvordan er det å leve enslig et bilde på evigheten? Og på hvilke måter er det en gave, når det mange ganger kan være så vanskelig? Og hvorfor er det relevant for alle, uansett sivil status?