– Jeg liker ikke ordet kreftblogg. Jeg vil heller si at jeg bare blogger.

Amanda Iversen Orlich er 21 år, Natur og Ungdom-ansatt og har den sjeldne kreftformen Mesoteliom. Hvis kreftlegen som snakket med henne den mørke høstdagen i 2013 hadde fått rett, skulle hun ha dødd innen jul samme år.

Etter å ha fått diagnosen begynte Amanda å blogge. Hun var åpen om alt, viste bilder av den oppblåste magen sin. Men hun aksepterte aldri dødsdommen.

– På alle såkalte kreftblogger skriver de om det å skulle dø, som om de har gitt opp. Jeg synes det er rart at noen vil akseptere å skulle dø. Det har aldri vært aktuelt for meg.

Amandas eneste mål ble å motbevise den legen. Å leve! Heldigvis har hun masse erfaring fra å kjempe mot mektige krefter. Akkurat nå er hun en av Natur og Ungdom-aksjonistene som lenker seg fast til gravemaskiner ved Førdefjorden, i håp om å hindre gruveboringene.

Der risikerer hun glattcelle og bøter på 20.000 kroner, men det er jo ingenting.

– Det er godt å bidra. Å føle at jeg gjør noe som betyr noe. Også er det veldig god stemning her.

Men hva skjuler seg egentlig der inne i hodet til Amanda? Hvor har hun gjemt skrekken og redselen? Og hva sier de på neste kontroll på sykehuset?

En dokumentar av Anne Dorte Lunås. Hør episoden i appen NRK Radio