ALLE KAN!

Sara har likt å tegne og male så lenge hun kan huske. Hun tegner i små bøker og skriver dikt. Nye ideer kan hun få når som helst. Sara tegner og maler både når hun er glad og når hun har hatt en tøff dag, eller når hun ikke får sove. 

– Da blar jeg i gamle bøker eller ser på ting jeg har tegnet før. Det pleier å hjelpe! sier hun.

 

Sara har noe som heter OI. Det gjør at hun ser litt dårlig, har svakt skjelett og lett får beinbrudd. Derfor må hun være ekstra forsiktig. Sara er ganske sterk i beina, og kan gå, bare det ikke er for langt, men hun er ikke så sterk i overkroppen. Storesøsteren hennes, Nikita, har også OI. Sara syns det er fint at hun kan snakke med Nikita når noe er vanskelig, for Nikita forstår akkurat hvordan det er. – Det gjør at jeg aldri er ensom, sier hun.

 

– Når jeg spiller el-innebandy, føler jeg meg fri! Første gang jeg prøvde, sang jeg mens jeg kjørte fordi det var så gøy. Det går jo så fort, sier Leander. Han syns farten er det aller morsomste.

 

Leander har noe som heter Spinal muskelatrofi (SMA) type 3. Man kan også kalle det SMA. Det er en muskelsykdom som gjør musklene i kroppen svakere og svakere. Leander kan ikke gå selv, han støtter seg enten til en rullator eller bruker rullestol. Leander trener hver dag på å stå og gå selv. 

 

I 2018 kom det en medisin som gjør at Leander ikke blir dårligere enn det han er nå. Spinraza heter medisinen. Leander har vært med på å kjempe hardt for at de som har SMA skal få den. Sammen med mamma har han vært på Stortinget og snakket med politikere om hvorfor denne medisinen er så viktig. Etter dette ble det bestemt at barn med SMA får medisin, men ikke de som er fylt 18 år. Derfor kjemper Leander og mange andre fortsatt. – Det er urettferdig. Alle fortjener medisin. Jeg har lyst til å være en som prøver å hjelpe, som får bra ting til å skje, sier Leander.

Hjemme hos Ea står skiene hennes midt i stuen. Skidressen henger på en knagg i gangen. Hun er alltid klar for ski. Hele familien er en skikkelig tur-familie og de vet egentlig ikke hva man skal finne på i helgene hvis man ikke er ute på tur. – Her hvor vi bor, på Voss, er det veldig mange som kan stå på ski før de kan snakke, sier mammaen til Ea. 

 

Utenpå skidressen har Ea en vest, og på den står det «hørselshemmet». Vesten har hun på for at andre skal vite at hun ikke hører så godt. Ea har noe som heter Kabuki syndrom. Fordi hun har Kabuki er hun lavere enn andre på sin alder, hun ser og hører litt dårlig og hun har ikke så god balanse. Ea bruker høreapparat, som er festet til ørene hennes. Det hjelper henne til å høre bedre. – Jeg har små ben og jeg ser og hører dårlig, men jeg kan likevel, smiler Ea.

Hver gang Lennart treffer nye folk, spør han hvilket fotballag de heier på. Selv heier han på Rosenborg. En gang han var med på Rosenborgs fotballskole, traff han en av heltene sine, Mike Jensen, som er kaptein på Rosenborg. På fotballskolen fikk han også et diplom fordi han jobber ekstra hardt på banen og er et forbilde for andre. 

 

Lennart har noe som heter Prader Willis. Det betyr at han må trene ganske mye for å holde kroppen i form, fordi musklene i kroppen hans ikke er så sterke. Lennart spiser mat til faste tider, for han liker å vite når han skal spise og hva han skal spise. Når han passer på å spise sunn og bra mat og å trene, har han det veldig bra.

Magnus er på tur i skogen, eller på fisketur, hver uke. En gang fisket han til og med på lille julaften. Når han besøker bestemoren sin i feriene fisker han fisk til katten hennes. Da tjener han mellom 100 og 200 kroner i uken på å fiske. Han får ofte mange myggstikk mens han fisker, men det bryr han seg ikke noe om. 

 

Magnus har noe som heter Limb-girdle 2. – Jeg blir litt fortere sliten, forklarer Magnus. Men med ulike hjelpemidler kan han både sykle, stå på langrenn og kjøre slalåm. Når han skal gå langt, bruker han rullestol. Magnus vil alltid prøve nye ting, og sier aldri nei til tur. Uansett. En gang, etter at Magnus hadde vært på sykehus og blitt operert, hadde han begge bena i gips fra under knærne og helt ut til tåspissene, i tre uker. Det var om vinteren, men Magnus og pappa dro likevel på turer. En gang dro de også ut midt på natten, for å se etter stjerneskudd på himmelen, helt til det ble morgen. 

 

 

Oda elsker teater. Det viser hun ved å veive fort med armene, smile og le. Hun bruker kroppsspråk for å vise at hun har det kjempegøy. For selv om Oda ikke kan snakke, så kan hun bruke kroppsspråk!

 

Når Oda er ute blant folk har hun ofte på seg sine knæsj rosa hørselsvern. Det er fordi ørene hennes hører alle lyder på en gang, og det kan bli mye lyd på samme tid. Hørselsvernet hjelper henne med å ta bort mye av støyen.

 

Oda er født med noe som heter MBD5. Det gjør at musklene i bena hennes er svake, så det er vanskelig å gå. Oda bruker tid på å lære nye ting, og trener ekstra hardt for å få ting til. Av vennene sine i klassen har hun fått en bok med komplimenter, hvor det står masse fine ting! 

 

 

Linus har hoppet fra tremeteren siden han var fire år gammel. Han elsker også å svømme under vann, for under vann kjennes alle bevegelsene friere. Tvillingbroren Anton bruker tegnspråk når han snakker med Linus i svømmehallen, fordi Linus ikke kan høre. Til vanlig har Linus et lite apparat på hodet og bak ørene, som gjør at han kan høre. Når han er i svømmehallen, kan han ikke ha det på, for apparatet tåler ikke vann.

 

Linus har noe som heter dysmeli, som betyr at skjelettet ikke har vokst seg helt ferdig. Den ene armen til Linus er mindre enn den andre, og på den minste armen har han ikke fem fingre, men to. Linus får til det meste selv, og nå kan han både crawle, svømme bryst, flyte på ryggen og stupe. 

 

Linus og Anton er bestevenner. De spiller fotball, piano, bygger Lego, koser med kaninene sine, hopper på trampoline og spiller Playstation. Alltid sammen. Brødrene har planen helt klar: når de blir voksne, skal de bo sammen.

– Helst på en egen øy! Og så skal vi ha dyrehage i hagen, smiler Linus lurt.

 

PS: Linus har også sendt brev til kongen!

 

– Min drøm, eller nei, mitt mål er å kunne gå. Det har jeg tenkt å få til. Men da må jeg trene, sier Kajsa. Hun har aldri gått glipp av en judotrening. 

 

Kajsa har noe som heter Celebral Parese, som gjør at musklene hennes er svake. Hun trenger hjelp til en del ting, og hun blir fort sliten, for hun bruker mye energi hver dag. Det Kajsa synes er aller vanskeligst, er at hun ikke kan gå. Siden hun aldri har kunnet gå eller stå selv, fikk hun sin første rullestol da hun var to år. Men selv om Kajsa trenger hjelp til en del, er hun veldig glad i å klare ting selv. – På judoen føler jeg meg likeverdig, sier Kajsa.

 

 

Forfatter og innleser: Christina Skreiberg

Utgiver: Funksjonshemmedes Fellesorganisasjon

Jingle: Tristan Lohengrin

 

Denne serien er basert på boken «– Alle kan!», i den kan du se bilder av alle barna og finne ut enda mer om dem. Mer info: ffo.no/allekan  

Ridha føler seg fri når han gamer, for det er noe han føler at han er god til, og når han gamer, tenker han ikke på ting han syns er vanskelig.

 

Ridha har ADHD, og i hverdagen er det mange ting han ikke syns er så lett. Han syns det er vanskelig å konsentrere seg på skolen og å sitte lenge stille. Derfor tar det litt lenger tid å lære ting, og når han ikke forstår alt læreren sier, begynner han å kjede seg. Det syns ikke Ridha er noe kult.

 

Mammaen til Ridha vet at spillingen betyr mye for ham. Å spille dataspill, eller å game, som mange kaller det, er noe mange barn vil. – Å sette på klokken for å ta tiden, og lage tydelige avtaler rundt spillingen har vært viktig, sier mammaen hans som ofte sitter sammen med ham når han gamer, da koser Ridha seg. – Da er det mamma-tid, sier han og gir henne en klem. 

 

 

 

Forfatter og innleser: Christina Skreiberg

Utgiver: Funksjonshemmedes Fellesorganisasjon

Jingle: Tristan Lohengrin

 

Denne serien er basert på boken «– Alle kan!», i den kan du se bilder av alle barna og finne ut enda mer om dem. Mer info: ffo.no/allekan