Troen på en dypere mening med livet kan være med på å sette hverdagslivets utfordringer og plager i perspektiv. I min jobb som psykoterapeut møter jeg ukentlig mennesker som først og fremst sliter med en følelse av meningsløshet.

Selv er jeg privilegert og opplever at mitt liv er veldig meningsfullt. Jeg har barn, kone, venner, jobb, familie og hobbyer, og til sammen utgjør dette en intens følelse av takknemlighet og mening. Likevel kan jeg bli så lamslått av meningsløshet at jeg må gå lettkledd ut i kulda for å kjenne smerten på kroppen i et febrilsk forsøk på å rive meg selv ut av den lammende angsten. Det er paradoksalt at jeg både opplever mye mening og meningsløshet.

Jeg opplever livet mitt som meningsfullt og det er mye i livet som gir mening, men selve livet opplever jeg som meningsløst. Så lenge jeg ikke klarer å forankret alt det som er meningsfullt i livet i noe sublimt eller evig, blir det skremmende å kikke ut i intetheten fra min lille meningsfulle boble.

Er det fordi jeg ikke tror på en guddommelig overbygning på livet at meningsløsheten flekker tenner fra etasjen over mitt meningsfulle liv? Dette utforsker jeg i møte med en prest i episode 222 på SinnSyn