En av de største kampene vi mennesker står i, handler ikke bare om ytre omstendigheter – men om våre indre reaksjoner. Skam, skyld og frykt preger mange liv. De setter spor i hvordan vi tenker, føler og relaterer oss til Gud og mennesker. I denne undervisningen skal vi se nærmere på hvordan skam og skyld påvirker oss, og hvordan evangeliet gir oss en vei ut i frihet og helhet.

Har du noen gang møtt en leder som virket svært åndelig, sterk og overbevisende – men hvor du innerst inne kjente en uro? Kanskje ordene var fromme, men tonen bar preg av hardhet. Kanskje du opplevde mer frykt og skyldfølelse enn fred og glede etter å ha hørt dem.

(Narsissistisk kristendom - Del 2) Mange har hørt Jesu ord: «Om noen vil komme etter meg, må han fornekte seg selv og ta opp sitt kors hver dag og følge meg.» (Luk 9:23)

Men for noen har disse ordene blitt en kilde til uro, skyld og tung byrde – i stedet for frihet og glede. Hvorfor? Fordi de ofte tolkes på en måte Jesus aldri mente.

Bak dette verset ligger en radikal, men livgivende sannhet – en sannhet som kan sette fri både den som er fanget av religiøs tvang, og den som har opplevd å bli manipulert i Guds navn. Spørsmålet er: Hva betyr det egentlig å fornekte seg selv og ta opp sitt kors?

(Narsissistisk kristendom - Del 1) Vi lever i en tid hvor det er lett å blande sammen evangeliet med våre egne ambisjoner, behov og drømmer. Når dette skjer, mister vi noe av kjernen i troen – at Jesus alene skal være sentrum. Bibelen advarer oss mot to grøfter: på den ene siden et liv der vi setter oss selv i sentrum, og på den andre siden et liv der vi bindes av religiøs tvang og skyld.

I denne første delen skal vi se nærmere på den første grøften – det jeg vil kalle narsissistisk kristendom. Det er en form for tro som kan se åndelig ut, men der Gud i praksis brukes som et middel for å oppnå egne mål. Det handler mer om fasade enn om frukt, mer om image enn om karakter, og mer om makt enn om ydmykhet.

Men ekte kristendom handler om det motsatte: å løfte opp Kristus, ikke oss selv. Når Jesus får være sentrum, får vi leve i nåde, sannhet og kjærlighet – ikke i kontroll, manipulasjon eller prestasjon.

La oss derfor se nærmere på hva narsissistisk kristendom egentlig er, hvordan vi kan gjenkjenne den – og fremfor alt, hvordan vi kan vende blikket tilbake til Jesus som vår Herre og kilde til liv.

(Hele undervisningen) Det finnes det to grøfter som lett kan snike seg inn i kristenlivet, men det er kanskje en som skiller seg mer og mer ut i vår tid.

Den ene, som i den senere tid dessverre har blitt mer av er det jeg vil kalle en narsissistisk kristendom – hvor Gud brukes som et middel for å oppfylle våre egne mål, drømmer og image. Den ser åndelig ut, men setter mennesket i sentrum, ikke Jesus. Narsissistisk kristendom er også ofte manipulerende, kontrollerende og makt dominerende.

Den andre grøften er like farlig: en tvangsbasert, religiøs kristendom som tar bort gleden og hvilen i Guds nåde. Her handler det om å fornekte seg selv på en måte som fører til uro, skyld og frykt – i stedet for frihet og tillit.

Denne undervisningen handler om å gjenkjenne begge grøftene – og finne veien tilbake til det sanne livet i Kristus: der Jesus er sentrum, og vi lever i nåde, sannhet og kjærlighet.

La oss derfor gå ærlig og frimodig inn i dette – med et ønske om klarhet, balanse og frihet.

Jeg vil også ta opp hva det vil si å fornekte seg selv og ta opp sitt kors, og hva det egentlig vil si.

Ekteskap, skilsmisse og gjengifte er blant de mest sensitive temaene i kristen tro og praksis. Ikke fordi Gud ikke har en klar hensikt og vilje for ekteskapet – det har Han – men fordi vi lever i en fallen verden der ting ofte ikke blir som vi hadde tenkt eller håpet.

Mange kristne opplever å stå igjen med et knust hjerte og dype sår etter et samlivsbrudd, og i stedet for å møtes med trøst og gjenopprettelse, blir de møtt med pekefingre og dom.

Finnes det noe som virkelig varer?

I en verden der alt forandrer seg – teknologi, verdier, relasjoner og følelser – kan det være vanskelig å finne noe fast å holde seg til. Midt i denne ustabile virkeligheten finnes det én som står urokkelig: Jesus.

Han forandrer seg aldri. Den Jesus vi leser om i evangeliene – han som elsket, helbredet, tilgav og satte mennesker fri – er den samme i dag.

Det er lett å tenke at Gud bare bruker de sterke, de kloke og de som har alt på plass. Men sannheten er at Gud ofte gjør det motsatte. Han velger det svake, det som verden overser – for å vise sin kraft. Bibelen sier at “Gud har utvalgt det svake i verden for å gjøre det som er mektig til skamme.” Det er ikke vi som velger oss selv; det er Gud som utvelger oss. Og når Han kaller, er det ikke vår egen styrke vi skal lene oss på – det er Hans kraft som bærer gjennom.

Jeg har aldri vært den mest naturlige kandidaten for å undervise, forkynne eller reise ut med evangeliet.

Som ung hadde jeg lav selvtillit, og jeg slet med å tro på meg selv. Jeg var dårlig i språk, og kunne ikke engelsk før jeg var 26 år. Alt i meg ropte: “Dette klarer jeg ikke.” Men jeg forstod noe viktig – det var ikke jeg som hadde valgt Gud, det var Han som hadde utvalgt meg. Ikke fordi jeg var sterk, klok eller kvalifisert, men fordi Han hadde en plan.

En del kristne tenker at vi må prøve å få Jesus mer på innsiden. Hva om han allerede er der?

Hva om det handlet om å få han ut av oss? Jeg tror vårt kristenliv handler om det siste.

Vårt kristenliv handler ikke om å streve om å nå opp til Gud, han har kommet ned til oss og han bor allerede i oss!

Hvis du er en strevende kristen, vil denne undervisningen hjelpe deg, og kan sette deg fri.