Det er mørkt over jordene i Minnesota natt til 14. mai 2008. Landskapet er flatt, stille og nesten øde. Det finnes ingen gatelys eller trafikk. Bare grusveier som forsvinner inn i mørket, og lange jorder som strekker seg så langt øyet kan se.

Et sted der ute går en 19 år gammel gutt alene.

Han snakker i telefonen med faren sin. Stemmen er rolig, nesten uanstrengt. Han forklarer hvor han går, hva han ser rundt seg, prøver å orientere seg i mørket.

Så, uten forvarsel, brytes roen.

Det siste foreldrene hører sønnen si er, «Oh shit.» Også blir alt stile.