Helseaktuelt: Snakkes med Nakstad

Både i helsevesenet og samfunnet forøvrig er vi opptatt av å lære av våre feil og øke kvaliteten i arbeidet vi leverer. Og når vi evaluerer arbeid ser vi derfor på hva som gikk galt og hva vi kan gjøre for at dét ALDRI skal skje igjen. Men er nå det den beste måten å bli bedre på? 

Det er hvertfall ikke den eneste måten, for på barneavdelingen ved Universitetssykehuset Nord-Norge i Tromsø har de bestemt seg for å fokusere på og forsterke det de gjør som er bra – og lære av det. 

Vi har med oss initiativtaker og barnelege Marianne Nordhov som skal fortelle oss om prosjektet #Råbra, som sprer seg over det ganske land akkurat nå.

Å starte i ny jobb er krevende. Må man i tillegg flytte til et nytt sted, blir det enda mer å forholde seg til. Skjer dette midt under en pandemi og arbeidsstedet er Ahus – sykehuset med flest koronapasienter – da må man gå all inn og jobbe med seg selv også.

Christina Svanstrøm er dagens gjest. Hun er fersk lege og flyttet fra fjellene i nord til Lørenskog tidlig i høst, for å starte som LIS 1 - det som før het turnuslege. Lite har blitt som hun forventet, men Christina føler seg trygg på jobb. Den tidligere journalisten velger å ha tillit til at folk gjør sitt beste og følger lojalt opp systemet – ikke ukritisk, men bevisst.

Allerede i mars 2020 opprettet vi i Helsedirektoratet et nasjonalt reservepersonellregister. Her kunne helsepersonell som hadde ledig kapasitet, og ville bidra med sin helsekompetanse under pandemien, registrere seg. Slik skulle kommunene få rask og enkel tilgang på tilgjengelig personell. Nå har det gått nesten ett år og det har skjedd utrolig mye rundt oss på den tiden. Men hva har skjedd med registeret? Hvordan funker egentlig denne ordningen? Og hva er nasjonalt innsatsteam? Kan kommunene bare ringe direktoratet og få tilsendt ekstra personell på 48 timers varsel? Svaret er ja!

Siden sommeren har det vært et økende fokus på innreise til landet. Det har blitt opprettet testsentre, plikt til attest på negativ test, det har blitt innført karantenehotell og digitalt reiseregistreringsskjema. Og siden jul har det blitt strammet enda mer til, med obligatorisk testing og nærmest stengte grenser. Midt i alt dette står kommunene ved grenser og ankomstpunkter, og skal håndtere, gjennomføre og følge opp mange av disse tjenestene og innskjerpingene.

Legevakta har vært stedet for helsehjelp på kveldstid og i helgene. Hvis ikke ambulansen måtte ta oss rett til sykehus da. Med pandemien kom det nye steder med navn som luftveisvakt, feberklinikk og koronasenter og mange fikk legekonsultasjon via videokonferanse for første gang. Nå er mye tilbake til det gamle. Eller er det helt det?

Siden mars i fjor har vi alle blitt drillet på å bli hjemme hvis vi er syke, vaske hender, teste oss og ikke minst holde avstand. Men hva med de som ikke kan se hvor langt unna andre er? Hvordan skal blinde vite om de holder minst én meter avstand? Og hvordan er det egentlig å møte helsevesenet når den mest dominante sansen mennesket har ikke virker som den skal?

Her er det bare å spisse ørene og lytte, for i dag kan vi lære mye av Ranveig Bredesen som skal dele noen av sine erfaringer som blind med oss.

På starten av året fikk vi som jobber med pandemien sentralt, vårt pass påskrevet. Hele 59 kommuneleger samlet seg om kritikk av hvordan de ikke holdes orientert om hva som vil komme til å skje. Kommunelegene er de lokale smittevernmyndighetene og de som kommunens rådmann, ordfører, rektorer og så videre ringer til når det kommer nye tiltak. Kvelden søndag 3. januar ble ikke akkurat en fredelig, siste kveld i ferien.

Dagens gjest er Kine Jordbakke i Seljord, en av de engasjerte kommunelegene. Hun har også ledet et vellykket samhandlingsprosjekt mellom kommuner og helseforetak. Kan vi lære av det for å bedre samhandlingen mellom kommune og stat? 

Helt siden mars har Østlandet vært senter for det høyeste smittepresset her i landet og veldig mange av covid-pasientene har mottatt behandling ved Oslo universitetssykehus.

Derfor er det vel ingen overdrivelse om vi sier at intensiv-enhetene ved Ullevål må være blant landets mest erfarne covid-avdelinger. Hvordan har de egentlig jobbet der siden februar? Og hvordan skiller egentlig covid-arbeidet seg fra vanlig intensivbehandling? Dagens gjest kan svare på akkurat dette og mye mer! 

Vi får besøk av overlege Knut Erik Hovda fra intensivavdelingen ved Ullevål sykehus.

Vi er i dette sammen! Det har vi sagt mange ganger i år og vi har sett hvor sammenvevde livene våre er. De fleste av oss opplever det lokalt og nasjonalt, men noen få fyller også viktige roller globalt.

En av de er Anna Stavdal, fastlege i Oslo. Hun er avtroppet president for Europas allmennleger og påtroppende president for verdensorganisasjonen for allmennleger (WONCA).  

Dessuten er hun med i WHOs koronakommisjon for Europa. Med god kjennskap til vår unike fastlegeordning og sterke kommunehelsetjeneste, har hun viktige innsikter å bringe til bordet.