Altså, her går det fra meninger blant kristne og ellers i samfunnet som aldri blir utfordret, til puslespill brikker og fra Malakias bok og ungdomsmøter. Vi har visst bare åpnet slusene og latt det strømme.

Ventetid og brudevekkelse, fullt opptatt og ingen tid å slenge beina på bordet. Vi tar det ene med det andre i kjent Leirgul-stil. Her er det bare å henge med i svingene.

Noen ganger ser vi oss rundt i eget liv og oppdager at alt flyter litt rundt og alt har et snev av "kokt bort i kålen" ... hva da?

Tørken har kommet, hulen er trygg og ravnene kommer med spesial leveranse. Alt er trygt og godt. Så hvorfor kan det ikke fortsette sånn?

Vi har ofte hørt det. Vi må møtes på nøytral grunn, legge av oss vår tro for en liten stund slik at vi kan møtes på midten. Men finnes det en sånn plass, egentlig?

Vi hører og hører og allikevel skjer det så lite. Hva kommer det av? Kan det være at vi ikke forstår hva Gud mener når han sier det han sier?

"Hvorfor gjøre vi det sånn?" "Hvorfor gjør vi dette?" Våger vi å gjøre som Jesus og pirke litt i tradisjonene våre?

Hvordan kan vi stå djevelen i mot faste i troen? Og hva menes med å være et troverdig vitne?

Hva har selektiv hørsel og åndelig krigføring med hverandre å gjøre? Og hva er egentlig åndelig krigføring? Skravler vi oss helt vekk?

Det er mye som er fint her i livet og mye vi tar med oss. Kanskje litt vel mye?