Løft Andre - Peter Svenning

Akkurat nå vil jeg gi deg den enkle testen som kan avsløre om du er klar til å løfte andre og hjelpe dem profesjonelt, med tre enkle spørsmål.

Du kan få enda mer ut av dette ved å se meg fortelle deg alt om det på YouTube HER, eller høre meg lese det til deg på Spotify HER.

Om du trenger en påminnelse, heter jeg Peter Svenning. Jeg driver Mastercoach-utdannelsen, som hjelper ledere å bli til Mastercoacher og gjøre en forskjell i andres liv uten å føle seg utrygge og uten å måtte gå fra trygg inntekt og godt rykte i nettverket sitt, men heller å bruke det som drivkraft.

Og jeg har analysert alt jeg har drevet med, alle de bøkene jeg har skrevet - sånn som denne bl.a. Jeg har analysert webinarer jeg har holdt, 1000 live-videoer. Og e-poster jeg har sendt de siste 15 årene.

Og det som jeg har funnet, er en måte å vite om du er klar nok til å hjelpe andre profesjonelt.

Ikke basert på hvor mange diplomer og sertifikater du har, eller hvor mye selvtillit du har blåst deg opp på og trodd at du klarer det, men noe mye dypere.

Det er tre spørsmål som jeg bruker med alle de som vil bli Mastercoach.

Spørsmål 1: Kan du se mulighetene i folk selv når de ikke ser det sjøl?

Og det er det jeg har gjort i hele mitt eget liv. Jeg ser det som bor i folk.

Som leder så ser du muligheter i ansatte. Du ser nye åpninger før de ser det sjøl.

Som coach så kan du jo se hvor folk står fast med mønstrene deres, og det de egentlig vil til. Før de ser det sjøl.

Som terapeut så kan du se hva som begrenser folk, og hvordan du kan hjelpe dem videre.

Og det handler ikke om å ha alle svarene, men det handler om å kunne se muligheter, og se det folk ikke ser sjøl.

Sånn som Erik, som jobba som leder og så i teamet sitt - så så han hva som var mulig for de enkelte. Han så potensialet deres lenge før de så det sjøl.

Og i dag så bruker han den samme evnen som coach. Han er fri fra å måtte jobbe under andre sine regneark og hva som er viktig for dem.

Han tjener mer enn han gjorde før. Han jobber mye mindre der han vil, når han vil.

Og det her skjer fordi han ser hva folk kan bli, ikke bare det de er akkurat nå.

Spørsmål 2: Har du endra noe betydningsfullt i livet ditt?

Altså, har du en livserfaring? Har du en livserfaring som du ser på som veldig nyttig, og som antakelig kan være nyttig for andre?

Det betyr ikke at du skal ha perfeksjonert det, men har du endra det, transformert det. Altså gått fra én måte å være på til å ha blitt en annen.

Har du lært noe som endrer hvordan du dukker opp og er i verden?

I så fall har du gjort en reise som gir deg så mye innsikt, som igjen kan hjelpe andre å finne sin vei, sånn som Katrine.

Hun gikk fra å være utbrent til å finne et sånn meningsfullt arbeid. Og hun bruker sin egen reise gjennom det til å hjelpe andre å finne ut: 

"Vil du ha en dypere, meningsfull jobb og dager med dypere mening?"

Og når hun gjorde det, så kunne jeg lage en tekst for henne, en post, én gang. Og så kom det inn nok mennesker som ville ha hennes hjelp, til at hun kunne ha en dyp samtale med dem og invitere dem til å jobbe med henne som coach.

Og dermed kunne hun erstatte inntekta si og tjene mer enn det mens hun gjorde det som føles rett for henne.

Fordi hun har en sånn evne til å se dem som gjør at folk kjenner seg igjen når hun deler sin erfaring.

Fordi de vil ikke nødvendigvis gjøre akkurat det samme, men de vil finne det som hun har funnet.

Spørsmål 3: Bryr du deg mer om andres frihet og kjærlighet enn å sitte fast i din egen hemmelige, sure komfortsone?

Er du villig til å ta de samtalene som er viktige? Er du mer dedikert til å bruke gavene dine og hengi deg inn i det lyset du er, og så gi det til andre?

Eller vil du heller sitte og være sånn: "Å nei, hva vil de tenke om meg? Tenk om jeg ikke er god nok..."

Vil du la det indre, negative selvsnakket holde deg igjen, eller vil du komme ut og gi det til andre?

Det er det det handler om: å klare å møte din egen motstand med kjærlighet og få støtte til det, og så gjøre en forskjell for andre selv om du ikke føler deg klar.

Det er det som skiller de som bare tenker på det, til de som faktisk får det gjort.

Hugo hadde mange ting han måtte jobbe med. Noen som kommer inn hos oss, de begynner å endre liv og få betalende klienter på noen uker.

Hugo brukte mye lengre tid enn andre på å gjøre seg klar. For å virkelig føle at han var klar. Men når han var trygg i prosessen, så kunne han gå ut og romme andre.

Og han fikk jo helt utrolige resultater. Han fikk 33 stykker som responderte på den første historien han sa: "Hei, kan jeg hjelpe deg?" 11 av dem rakk han å snakke med. Alle 11 sa ja, ble betalende klienter.

Han tjente nok til å erstatte inntekta si fra jobben. Men han brydde seg om andre på en så dyp måte. Han lot ikke egen frykt - for det har vi alle - og egen begrensning holde han igjen.

Men i stedet så var han der og romma dem. Og han sier at han gjorde det fra kjærlighet.

Så hvis du kjenner deg igjen i det her jeg beskriver - å kunne se andre, og at du er mer opptatt av deres transformasjon, og du ser at du sjøl har beveget deg, du har livserfaring som andre kan ha godt av - da er du helt kvalifisert til å løfte andre som Mastercoach.

Og hvis du svarer ja på to av dem, så er du nesten der. Hvis du svarer ja på ett av dem, så har du et skikkelig godt fundament.

Spørsmålet handler ikke om at det skal være perfekt. Det handler om om du er sentrert i hjertet, om du har evnen til å se andre.

Og Magnus, han hadde alle tre, men han følte seg likevel som en svindler idet han skulle be om penger, for det var så kleint for ham.

Og Solveig hadde også alle tre, men hun trodde hun var for gammel. Visste ikke om hun var nok.

De trengte ikke mer kurs, mer opplæring. Det de trengte, var en tillatelse til å stole på det de allerede hadde.

De trengte noen som så dem utenfra og løfta dem igjennom en prosess som gjorde at de følte seg trygge, og kunne gjennomføre det med støtte.

Og kanskje trenger du det samme.

Så hvis du kjenner deg: "Jeg er superklar nå," så kan du gå til http://viprates.no, så kan du og jeg ta en prat.

Hvis du trenger mer, så skal jeg dele det som skjer etter den dype analysen. Hva som går an å gjøre videre. Det skal jeg dele i neste video, i neste e-post.

Men hvis du er klar nå, så er http://viprates.no stedet.

Så har jeg dyp respekt for alt det som du allerede er, og alt det du allerede har.

Og så har jeg sittet og skrevet ned disse spørsmålene. Og mens jeg drev med det, så innså jeg noe viktig.

De mest livsendrende coachene som jeg kjenner, de hadde ikke de beste svarene. Vet du hva de hadde? De hadde de beste spørsmålene.

Og de beste spørsmålene kommer fra en sånn dyp nysgjerrighet på andre mennesker.

Det tror jeg du har. Bruk den. Undre deg i dag. Hva mer er mulig?

Vi ses.

Peter

Er det greit at jeg deler noe skikkelig flaut med deg? 
Noe som jeg nesten ikke tør å fortelle engang, men som endra alt for meg. 
Og som kanskje kan endre alt for deg òg.

Du kan få enda mer ut av dette ved å se meg fortelle deg alt om det på YouTube HER, eller høre meg lese det til deg på Spotify HER.

For noen måneder siden lanserte jeg min engelske YouTube-kanal.

Jeg hadde alt klart. Jeg hadde spilt inn videoer, jeg hadde laga thumbnails - sånne korte bilder som gjør at folk kan se om det er noe de vil se.

Jeg hadde strategien på plass, men så skjedde det noe merkelig.

Perfeksjonismen tok helt over. Jeg klarte ikke å publisere noen ting.

Og så tenkte jeg: "Det her er bare ikke godt nok."

"Folk vil se at jeg har 750 klienter på norsk, men kun sju på engelsk. Så jeg er ikke så stilig. Jeg kommer til å dumme meg ut."

Så i stedet for å late som alt var perfekt, så delte jeg kampen. Den indre striden i meg, åpent og sårbart og ærlig.

Jeg fortalte folk om motstand, jeg fortalte om frykten. Jeg fortalte om følelsen av å ikke være god nok.

Og så tenkte jeg at nå driter jeg meg ut, nå får jeg det til å se skikkelig uprofesjonelt ut.

Men det som skjedde, var det motsatte.

Fordi Linda skrev til meg: 

"Det at du delte den prosessen her, det ga meg en sånn enorm ro. 

Jeg skjønte at jeg kunne fullføre Mastercoach-programmet og starte, 

selv om livet er fullt av hendelser og kriser og ting som tar oppmerksomheten, og hun ikke følte seg klar ennå."

Og nå har Linda virkelig rykka framover, noen måneder etter det igjen.

Så min sårbarhet ga henne tillatelsen.

Tillatelsen til å være seg sjæl, til å være ufullkommen, til å være akkurat som hun er.

Tillatelse til å starte, før hun følte seg klar.

Tillatelse til å være i prosessen.

Og da forsto jeg noe dypt. Som jeg er veldig glad for.

Folk trenger ikke at du skal være perfekt.

De trenger ikke at du skal være noe annet enn det du egentlig er. 

De trenger at du kan være ekte, være deg sjæl.

Folk trenger ikke at du skal ha alt på plass allerede.

Men de trenger at du forstår reisa di og reisa de er på.

Folk trenger ikke noen som har fiksa alt og er et superglansbilde som ikke har noen utfordringer igjen.

De trenger en guide. Som går reisa, og som forstår hvor de er sjøl.

Jeg har nevnt Magnus, som syntes det var skikkelig kleint å ta betalt. 

Jeg har også holdt meg selv tilbake: "Hvem er jeg til å gjøre dette? Vil noen kjøpe det her? Det er sikkert for dyrt. Jeg er ikke god nok."

Jeg hadde sju sånne begrensninger, og når jeg gikk gjennom dem, så letta alt.

Og når jeg fortalte det, og når han fikk den samme prosessen med Leadership by Heart-transformasjon, så endra det alt for han.

Plutselig så var det ikke tvil som holdt han igjen og gjorde at han følte han var diskvalifisert.

I stedet så gjorde erfaringa hans han mer menneskelig og mer tilgjengelig for andre. Mer troverdig.

Og derfor så fikk han jo klienter ved å være seg sjøl. Ikke på tross av usikkerheten, men på grunn av den, på grunn av å eie hele seg selv.

Leonard Cohen sa en gang at "there's a crack in everything. That's how the lights get in."

Så la oss være ekte og tillate der lyset skinner, ikke bare inn, men ut også.

Sånn som Solveig, som hadde en annen hang-up på at "jeg er for gammel til å starte som coach". Hun var bare 62.

Jeg har utdanna nydelige coacher opp i 70-åra. 78, og 75, noen av dem. Og mange av dem har jo mange herlige levende år igjen med meningsfulle liv.

De vil gjøre en forskjell, de vil bruke innsikten og visdommen. Og de vil være fri og føle på ro, glede, frihet og kjærlighet.

Så når Solveig skjønte at dette er ikke noe som holder henne i en begrensning, dette er faktisk en livserfaring som folk vil ha, så ble det en sånn rakett.

Som gjorde at hun kunne snakke med folk, og folk sa ja og ville prate med henne. Hun hadde gjennombruddssamtaler med Sannhetsbombe-metoden.

"Kan jeg få lov å jobbe med deg?", sa dem. 
Fordi hun så folk så dypt. Hun så folk så dypt at hun så visdommen deres.

Og de kjente at "det er så godt å bli sett på dette dype stedet". Og hun var autentisk. Hun er ekte.

Og så viste hun forståelse for at livet er sammensatt, da. Det er ikke så svart-hvitt, skjønner du. Det vet du jo.

Så sannheten er at det som er uperfekt hos deg, det er faktisk det sterkeste du har.

Og din indre kamp og det du står i... Når du tør å være ærlig med deg selv, og kanskje etter hvert ærlig med andre, så gir du dem en tillatelse til å ha sin egen.

Og så er det sånn at din prosess kan lære dem hvordan de kan jobbe seg gjennom sin prosess.

Og din sårbarhet, det skaper trygghet og tillit til deg. Og den tryggheten og tilliten er fundamentet for å guide dem gjennom en transformasjon.

Så du trenger ikke vente til du er ferdig eller fiksa med å vokse... Med å hjelpe andre. Du kan bare være deg sjæl, og så gjør du det.

Du trenger ikke alt på plass engang for å hjelpe andre å få ting på plass.

Du trenger ikke være opplyst for å lyse opp stien for andre.

Du trenger ikke være perfekt for å skape det som for andre er perfekte resultater.

Det eneste du trenger, det er å være ekte.

I neste e-post deler jeg den enkle testen som avslører om du er klar til å hjelpe andre profesjonelt.

Ikke basert på hvor mange diplomer du har på veggen, eller hvor mye selvtillit du har, men noe som er mye dypere.

Fordi jeg bøyer meg for din menneskelighet.

Og så var det det her: Da jeg delte denne YouTube-kanal-klumpen i magen min - som var fem forskjellige klumper, faktisk - så fikk jeg mange flere henvendelser enn noen gang.

Ikke fordi folk så en "ekspert", men fordi de så at "wow, han er menneske", og "jeg kan stole enda mer på ham".

Masse kjærlighet,

Peter

Her er tre tegn på at du allerede er kvalifisert til å endre livet til folk, til å løfte dem opp, til å bruke din livserfaring til å gjøre en større forskjell for andre.

Du er mye mer kvalifisert enn du allerede tror. Og jeg skal bevise det for deg.

Du kan få enda mer ut av dette ved å se meg fortelle deg alt om det på YouTube HER, eller høre meg lese det til deg på Spotify HER.

Jeg har de siste dagene gått gjennom alt jeg har skapt og sett hvordan det er jeg hjelper folk, og hva som er det viktigste.

Og da har jeg oppdaga at en del av det er ekthet. 

Det å være og tørre å være hele seg sjøl. 

Og det gjør at du kan skape mer endring for folk enn selve ekspertisen din gjør.

Men kanskje tenker du nå:

"Det høres fint ut her, Peter, men hvordan vet jeg om jeg er kvalifisert?"

Det er tre tegn som jeg fant da jeg gikk gjennom alle videoene mine, og det er tegn som viser deg at du allerede har det som skal til.

Selv om du ikke føler det ennå, selv om du tror at du trenger mye mer kompetanse.

Det første tegnet er at folk kommer naturlig til deg.

Ikke fordi du sier det, men fordi du ser dem på en måte som gjør at de kommer til deg. Som sier: "Fortell meg alt." Folk kommer til deg, de har tillit til deg, de søker deg.

Og så har du en sånn profesjonell erfaring gjennom yrkeslivet ditt, karrieren din, som gjør at du kanskje kan se mønstre.

Og så stiller du naturlige spørsmål som gjør at folk får aha-opplevelser og går dypere. Kanskje lytter du på en måte som får folk til å føle seg sett.

Det minner meg om Erik. Han var leder i 15 år før han kom til meg og ble coach.

"Folk kom alltid til meg på jobben," fortalte han. 
"Ikke bare for arbeidsgreier, men for livsgreier." 

De delte det som sto på livet sitt.

Så trodde han at det var tilfeldig. 

Men det var det jo ikke. 

Det er fordi han så mennesker. 

Han så dem som mennesker, ikke bare som ansatte eller teammedlemmer.

Og i dag så kunne han erstatte hele inntekta si og gjøre det svært godt som coach. 

Han jobber mye mindre, han har tidsfrihet. 

Han trenger ikke stresse med å skape mer business, han har venteliste.

Eller Kari, som er Mentorcoach og Mastercoach. 

Og hun kan gå i månedsvis uten å poste på sosiale medier, men allikevel er det en sånn konstant strøm av klienter.

Fordi det er noe ved henne, ved Kari, som gjør at hun tiltrekker folk. 
Folk kommer bort til henne og snakker med henne og spør: "Hei, er ikke du coach?"

For det er en tillit, det er et nærvær, det er noe ved henne. 
Og åtte av ti hun snakker med, blir klienter.

Det er ikke magi, det her. Det er at hun har lært seg å virkelig se dypt hvem folk virkelig er.

Det andre tegnet er at du har vært igjennom din egen transformasjon.

Du har ikke perfeksjonert deg selv, men du har gått gjennom en betydningsfull endring i ditt eget liv.

Du har vært på en måte og blitt en annen, og du har på veien lært noe om hvordan du skal fremstå og hva du skal gjøre i livet ditt.

Og det gir deg et sånt kart, på samme måte som hvis jeg og du skal gå en tur i skogen opp til en koie, og du har vært der mange ganger, så trenger du ikke kart.

Du kan forklare viktige ting for meg på veien fordi du har gått reisen selv. Og det hjelper andre å finne sin egen vei.

Katrine gikk fra å føle seg helt utbrent til å finne dypt meningsfullt arbeid. Og hun delte bare ett ærlig innlegg om sin egen endringsprosess.

Og da kom folk til henne, for de kjente seg igjen i hennes egen reise. Og så ville de ha det hun hadde funnet.

Eller Magnus, som følte at det ble skikkelig kleint å ta betalt for coachinga. Han kunne ikke helt stole på verdien sin.

Og i hans første elleve samtaler etter den endringa, så sa alle ja. Fordi han kunne guide andre gjennom den samme reisa som han hadde gått sjøl.

Det tredje tegnet er at du bryr deg om friheten til folk mer enn du bryr deg om å sitte fast i din komfortsone.

Du er villig til å dukke opp og være der for dem og ta vanskelige samtaler. Du er mer dedikert til deres gjennombrudd enn til å bli likt.

Og du er klar til å utfordre dem kjærlig når det trengs.

Og det her er det som skiller folk som bare prøver å hjelpe litt og gi noen råd, til folk som virkelig endrer liv.

Og Hugo, en som jeg har jobba med, som hadde én historie på Facebook. Basert på sin egen transformasjon. Han hadde vært overvektig - og veldig mange nordmenn er overvektige - men han hadde gått ned i vekt da jeg møtte ham, så var han jo slank.

Og den historien beviste for folk at han har gått en reise.

Så da han sa: "Hei, dette er min reise, vil noen her ha hjelp av meg?" - det er den samme posten som jeg hjelper alle å skrive nå, basert på din historie.

Når han posta den på sin egen Facebook-profil - aldri prøvd å selge noen ting - så var det 33 folk som sa: "Jeg har sett reisa di. Jeg vil gjerne ha en prat med deg."

Av 33 folk så rakk han bare å snakke med de 11 første fordi alle 11 sa ja. Alle sa ja!

Og dermed så kunne han på én måned hjelpe 11 mennesker dypt og meningsfullt. Han kunne få en venteliste fordi han ikke rakk alle 22 som var igjen der. Og de 11 første sendte nye folk til ham.

Og han tjente like mye som på den andre jobben, og kunne da fase ut den andre jobben.

Det var ikke fordi han var perfekt, men det var fordi han brydde seg nok om andres endring til å gå ut av usikkerheten og være raus og dele om sin livserfaring.

Han sa ikke noe nedlatende eller fælt om seg sjøl, han trengte ikke danse på TikTok eller grine eller si personlige detaljer. Men folk hadde tillit til ham.

Så hvis du nikker gjenkjennende til det her - at du kjenner deg igjen, at folk kommer til deg, og at du er dedikert, du har gjort en livsendring, og du tør å være deg sjæl - da er du kvalifisert.

Hvis du nikker "ja" til bare to av de her tre, ja, da er du nesten der.

Og hvis du nikker til én, så har du et grundig og godt fundament å bygge på.

Men det viktigste er at kvalifikasjonen til disse folka her handler ikke om sertifikatene. Til og med mine diplomer og sertifiseringsdiplomer jeg gir dem.

Det handler om hvem de har blitt på veien. Og det handler ikke om å ha alle svarene heller.

Det handler om å bry seg nok til å hjelpe folk og til å se folk og fortelle dem hva du ser i dem.

I neste video og i neste e-post har jeg tenkt å dele min største fiasko. Sikkert mange, men den har jeg tenkt å dele med deg.

Og hvordan det da skapte mitt beste resultat, og hvorfor din største svakhet kanskje kan være din største styrke.

Jeg har dyp tro og tillit til din kvalifikasjon, selv om du ikke tror det sjøl.

Og så én ting til: Mens jeg forberedte det her, så kom jeg på alle disse gangene som jeg har tvilt på min egen kvalifikasjon.

Og ironisk nok så var det akkurat de øyeblikkene jeg skapte mest forandring for andre.

Kanskje er det fordi tvilen vår holder oss ydmyke og ikke så høye på pæra, og at vi dermed åpner for mer dyp menneskelig kontakt. Ydmykhet skaper tillit.

Vi ses.

Love,

Peter

PS: Kjente du deg igjen? La oss prate om dine tre tegn.

Første steg er å få din samtale med meg på 

http://viprates.no

Har du vært redd for å gjøre noe nytt?

Når du skal ut av det trygge og kjente?

Når du skal ta det steget som du vet at du må ta, men det skremmer deg?

En leder jeg nettopp pratet med hadde to år med panikkangst. 

Hver dag var det en kamp mot frykten.

Men så oppdaget han noe fascinerende:

"Veldig mange liv begrenses av frykten for frykten. 

Frykten for å stå i ting som egentlig ikke er farlig."

"Og da mister folk seg selv litt, fordi de trekker seg tilbake fra å ta steget, fra å hoppe i det."

Han innså at det var ikke angsten som var problemet.

Det var frykten for angsten.

Frykten for det han kaller å "falle i seg selv."

Men da han endelig turde å falle - og virkelig falle inn i seg selv - skjedde det noe magisk.

Han fant kraften i det.

Han fant friheten i det.

Han fant gaven i det.

Han fant ut at han var trygg.

"Vi må styrke vår evne til å tåle det, og ikke være engstelig, og ikke la det begrense oss. Det er en evne vi har."

I dag ønsker han å ta denne ledererfaringen og bruke det som coach.

Å hjelpe andre ledere gjennom deres egne fall.

Andre mennesker som trenger å prestere i plenum, men som holder seg tilbake av frykten for å bli avvist, frykten for å bli ledd av, frykten for å ikke være god nok.

Ta dem gjennom transformasjonen så de finner tryggheten.

Så de skjønner at de er trygge.

For han skjønte noe viktig:

"Å skape nok trygghet til at folk tør å ta steget utenfor komfortsonen og se hva som skjer."

For det er jo ikke selve frykten som holder deg tilbake.

Det er ikke selve det du er redd for som holder deg tilbake.

Det er frykten for frykten.

Men hva om frykten - eller følelsen av å falle i deg selv - faktisk kan bli din største gave?

Hva om det du er mest redd for, er det verden trenger mest fra deg?

I morgen deler jeg min egen historie om da jeg som munk falt, og falt, og falt inn i meg selv.

Så mye at jeg følte at jeg falt gjennom jorda.

Og i fallet, på andre siden, fant jeg essensen av meg selv.

Hjertelig hilsen,  

Peter

P.S. Hvis du kjenner igjen frykten for å falle i deg selv, så er det ikke tilfeldig. Det er et tegn på at du er klar for noe mye større. Du kan se hvordan vi jobber med det her: 

https://petersvenning.no/systemet

Hva er det som egentlig holder deg tilbake?

En av mine klienter skulle investere i sin nye framtid. 

Han sa: "Peter, jeg har akkurat kjøpt høyttalere til nøyaktig samme pris som din utdanning koster."

"Men jeg innser at jeg ikke trenger nye høyttalere - jeg trenger å komme meg forbi det som holder meg tilbake."

Han hadde gått i årevis og tenkt: "Hva om jeg ikke er god nok? Hva om folk ikke stoler på meg? Hva om jeg gjør meg til latter?"

Så han returnerte høyttalerne og investerte i sin transformasjon i stedet.

Vera hadde de samme tankene:

"Hvem er jeg til å kalle meg coach? Jeg har ingen papirer på det."

"Hva om folk oppdager at jeg ikke kan nok?"

"Hva om jeg mislykkes og alle ser det?"

Disse tankene beskyttet henne - men de fanget henne også.

Hun kunne hjelpe alle andre å se deres potensial.

Men hun kunne ikke se sitt eget.

De samme tankene holdt henne fast i en jobb som kjedet henne.

I en rolle som var for liten for henne.

I et liv som ikke ga henne den friheten hun lengtet etter.

Kjenner du deg igjen?

Hvilke beskyttende tanker holder deg fanget?

Kanskje er det:

"Jeg er ikke klar nok ennå"

"Folk vil ikke stole på meg uten riktig utdannelse"

"Hva om jeg gjør meg til latter?"

"Jeg kan ikke forlate en trygg jobb for noe så usikkert"

Disse tankene oppstod for å beskytte deg fra skuffelse.

Fra å bli såret.

Fra å mislykkes offentlig.

Men nå holder de deg tilbake fra det du egentlig vil.

Spørsmålet er ikke om du har pengene til å investere i deg selv.

Spørsmålet er: Hvilke beskyttende tanker er du klar til å bli fri fra?

Hvilke tanker holder deg fanget i et liv som er for lite for deg?

Vera utfordret sine tanker den dagen hun sa: "Kanskje jeg allerede er god nok."

Høyttaler-mannen utfordret sine da han valgte sin nye framtid.

Hvilke tanker er du klar til å utfordre?

Hjertelig hilsen,  

Peter

P.S. Hvis du kjenner igjen tankene som holder deg tilbake, så er det første steget å se dem. Det andre steget er å utfordre dem. Vi gjør det sammen her: 

http://viprates.no

"Jeg har veldig kraft. Jeg skaper stort engasjement," sa Vera. 

"Men du gjør ikke det over ti år. Du klarer ikke å skape med samme kraft hele tiden i mange år."

Hun beskrev det perfekt: Fra evig fontene til tørr og grå.

"Jeg kjente at min kraft den liksom avtok mer og mer. Og jeg havna i en slags... slendrian."

Kjenner du det?

Den kraften som en gang sprutet naturlig ut av deg - hvor er den nå?

Du som alltid var den som så muligheter i andre.

Den som naturlig veileder, støtter og løfter.

Men nå føles det som om fontenen er tom.

Som om du bare handler på rutine.

Som om du har mistet gnisten.

I tempelet, når jeg var munk, fant jeg tilbake til en "boblende glede" - en følelse av total frihet.

Men det virkelige gjennombruddet kom da jeg skjønte: 

Denne følelsen var ikke ment å holdes for meg selv.

Den var ment å deles. Med ledere som deg.

Ledere som lengter etter å skape den samme følelsen hos andre.

Problemet er ikke at fontenen din er tom.

Problemet er at den er blokkert.

"Det er mystisk med oss mennesker," sa jeg til Vera. 

"Vi trenger både trygghet og stabilitet, og så trenger vi det nye."

"Vi har et sånn motstridende behov."

Du har en indre retning som alltid er den samme - som en diamant med mange fasetter.

Men ytre retning må skifte. Vi trenger variasjon. Vi trenger det nye.

Men den du er, det bare vokser. 

Hvis du tillater det å strømme gjennom deg

 - som en sånn evig fontene, så bare spruter det ut.

…. Men så blir det ofte litt tørt og grått og kjedelig. 

Vi går oss fast i det vante

Det var derfor Vera forlot den trygge jobben sin. Den ble for kjedelig.

Hun fikk ikke sprudlet lenger.

Det var derfor hun startet eget firma.

Det var derfor hun lengtet etter noe mer.

Fontenen var ikke tom - den var bare blokkert av gamle mønstre.

Av frykten for å miste trygghet.

Av tvilen på egen verdi.

Av "Aldri mer"-løftene hun hadde gitt seg selv.

Når vi fjerner blokkeringene, begynner fontenen ikke bare å sprute igjen.

Den blir til boblende glede.

Er du klar for å fjerne det som blokkerer din fontene?

I morra deler jeg historien om mannen som byttet inn høyttalere mot sin nye frihet - og hva som egentlig holdt han tilbake.

Hjertelig hilsen,  

Peter

P.S. Hvis du kjenner fontenen i deg, men ikke vet hvordan du skal fjerne blokkeringene, så er det akkurat det vi gjør sammen. Se hvordan her: 

http://viprates.no

Du kjenner det øyeblikket når alt bare... klikker på plass?

Når tiden står stille og alt gir mening?

"Jeg må finne meg selv på nytt," sa Vera til meg.

"Nei," svarte jeg. 

"Du er som en diamant. Kjernen din - den indre retningen - er alltid den samme. Det som endrer seg er hvilken fasett du viser verden."

Hun ble helt stille.

Så kom erkjennelsen: "Jeg trenger ikke å bli noen ny. Jeg trenger bare å la den riktige fasetten skinne."

Det er det som skjer når vi tror vi må lære alt på nytt.

Når vi tror vi må bli noen andre.

Når vi sammenligner oss med andre og føler oss utilstrekkelige.

Vi glemmer at vi allerede er diamanten.

Din evne til å se folk.

Din naturlige visdom.

Din kraft til å skape endring.

Det ER deg.

Men kanskje har du, som Vera, gjort deg selv mindre ved å sammenligne deg med andre?

"Hvem er jeg til å kalle meg coach?" spurte hun.

"Vil folk le av meg?"

"Hva om jeg ikke er klar?"

"Hva om andre er bedre enn meg?"

Kjenner du deg igjen?

Du ser på andre som virker så sikre, så etablerte, så... klare.

Og så tenker du: "De har noe jeg ikke har."

Men her er sannheten:

De følte akkurat det samme før de begynte.

Vera hadde hjulpet hundrevis av ledere gjennom strategiprosesser.

Hun så muligheter de ikke så.

Hun skapte endringer ingen hadde forventet.

Men hun turte ikke kalle det coaching.

Hun turte ikke være synlig med gaven sin.

Hun var redd for å miste statusen sin.

Redd for å se dårligere ut.

Redd for å miste tryggheten og inntekten sin.

"Hva om dette ikke er en god vei for meg?" tenkte hun.

Det er ikke diamanten som er problemet.

Det er frykten for å la den skinne.

Du trenger ikke å finne deg selv på nytt.

Du trenger bare å ære den fasetten av deg som verden trenger mest.

Hvilken fasett av deg selv har verden mest bruk for akkurat nå?

I morra deler jeg historien om fontenen som ble tørr - og hvordan den begynte å sprute igjen.

Hjertelig hilsen,  

Peter

P.S. Hvis du kjenner igjen diamanten i deg, men ikke vet hvordan du skal la den skinne, så er det akkurat det vi jobber med i Truth Bomb-metoden. Se mer her: 

petersvenning.no/se-systemet

Hvis du hadde et dypt kutt i armen, ville du sette på et plaster og håpe det blir bra, eller rense såret grundig først?

Du ville rense såret først, ikke sant?

Det samme gjelder lederutfordringer.

Men de fleste gjør det motsatte.

Vera hadde hjulpet hundrevis av ledere med strategiutvikling gjennom årene. 

Brilliante planer. 

Krystallklar retning. 

Alle var enige om veien fremover.

Men så skjedde det samme gang på gang:

Når de skulle starte, kom usikkerheten. 

Motstanden. 

Frykten.

Når det ikke ble som de hadde tenkt, pushet de på. 

Prøvde hardere. 

Fulgte opp tettere. 

Hauset folk opp.

Og kjente på mer og mer frustrasjon.

Det gjelder på jobben når du skal implementere ting.

Det gjelder når du lengter etter å bruke evnene dine og starte som coach.

Det gjelder når du vil gi din gave til verden.

Men så er det som om noe holder deg igjen.

Hver gang du tenker: 

"Ja, men jeg ser jo det Peter skriver om. 

Jeg ser de andre coachene. 

750 folk kan ikke ta feil? 

Jeg ser alt dette, men jeg får det ikke til."

Å prøve å rette på symptomene er som å sette plaster på åpne sår.

Problemet ligger ikke i strategien.

Strategien for å lykkes som coach er helt enkel: 

Du får klienter naturlig fra ditt eget nettverk, 

og du prater med dem med en dybde som gjør at de ber om å bli klienter.

Men når folk skal ut av komfortsonen sin - når de skal gjøre noe nytt, ukjent, som krever at de endrer seg - møter de sin indre motstand.

Og hvis motstanden ikke blir håndtert, spiller det ingen rolle hvor god strategien er.

Folk vil finne måter å sabotere den på. 

Bevisst eller ubevisst.

Det var da Vera skjønte noe viktig:

Hun trengte ikke bare å hjelpe folk med å lage planer.

Hun trengte å hjelpe dem komme gjennom det som holdt dem tilbake fra å følge planene.

Det er forskjellen mellom å gi råd og å skape varig endring.

Kjenner du deg igjen?

Har du opplevd at folk kommer til deg for råd, følger det du sier, men så skjer det ingenting?

Eller at de starter bra, men stopper opp når det blir vanskelig?

Det er ikke fordi rådene dine er dårlige.

Det er fordi du behandler symptomene, ikke årsaken.

I morra deler jeg historien om diamanten som trodde den var en stein 

- og hvorfor det endret alt for Vera.

Hjertelig hilsen,  

Peter

P.S. Hvis du kjenner deg igjen i dette, så er det fordi du allerede vet at det finnes en dypere måte å hjelpe folk på. 

Du har bare ikke funnet de riktige verktøyene ennå. 

Jeg avslører alle verktøyene i denne videoen du finner her.

Vet du at du allerede sender ut signaler til andre høyt og tydelig, som om du brukte en megafon?

Men hva er det du sender ut?

Det er ikke bare ett budskap som er tydelig og krystallklart. 
Det er flere budskap som sendes ut samtidig og lager støy.

Det er derfor folk ikke gir deg den responsen du ønsker deg. 

Det er derfor du føler deg avvist. 

Det er derfor du ikke føler deg sett. 

Det er derfor du ikke er så effektiv som du vil.

Det er som om du har tre megafoner:

- En som sender det du tenker fra hodet ditt

 

- En som sender det du kjenner i hjertet ditt  

 

- En som sender det magen din symboliserer at du trenger for å føle deg trygg

Det hadde vært veldig kraftfullt om alle tre sendte ut det samme budskapet. 

Det hadde vært krystallklart og hadde truffet folk på alle nivåer samtidig.

Men det er dessverre ikke det som skjer. 

Folk hører bare støy.

Det var akkurat det som skjedde med Vera. 

Hun hadde all kompetansen i verden 
- 25 års ledererfaring, strategisk rådgiver, folk søkte naturlig hennes råd.

Men den usynlige megafonen hennes ropte: "Jeg er ikke kvalifisert nok!"

Og det var det eneste signalet folk fanget opp. 

Og som gjorde at resten av det hun ønsket seg ikke ble tydelig.

Det som er fascinerende er at du også har noen signaler du ikke vet om. 

Et av dem er at du sender ut gaven din.

Men så vet du ikke at du sender ut signalet.

Det er som om du har et usynlig skilt over hodet som sier: 

"Fortell meg alt - jeg forstår."

Folk kommer naturlig til deg med sine problemer. 

På jobben, på fest, til og med i heisen. 

De åpner seg bare.

Paradokset er bare at du kan se dette skiltet hos andre, men ikke ditt eget.

Vera hadde det sånn. 

Hun kunne hjelpe andre å se deres muligheter. 

Men når hun så seg i speilet, så hun ikke sine muligheter. 

Hun så bare sine begrensninger.

"Hvem er jeg til å kalle meg coach?" spurte hun. 

"Jeg har ingen papirer på det."

Kjenner du deg igjen?

Den gaven alle ser i deg - den du bruker hver dag uten å tenke over det - det er det som er din kvalifikasjon.

Du trenger ikke vente til du blir klar nok. 

Du har allerede den naturlige evnen til å se og løfte andre.

Spørsmålet er ikke om du er kvalifisert. 

Spørsmålet er: Er du klar til å ære den gaven du allerede har?

I morra deler jeg historien om hvorfor de smarteste strategiene feiler 

- og hva det har å si for deg som leder.

Hjertelig hilsen,  

Peter

P.S. Hvis denne e-posten traff noe i deg, så er det ikke tilfeldig. 

Det er den usynlige megafonen din som endelig blir hørt. 

Jeg har laget et dypdykk i akkurat dette, og du kan se det ved å klikke her: 

petersvenning.no/se-systemet

Hva er det egentlig som skaper endring? Det er neppe det du tror.

Jeg har nettopp analysert 15 år med: 

Bøker jeg har skrevet, 

lydbøker jeg har lagd, 

webinarer jeg har holdt, 

e-poster jeg har lagd, 

1000 live-videoer, 

mange innspilte videoer...

Og så har jeg funnet ut: Hva var det egentlig som var verdifullt?

I går fortalte jeg deg om tvilen som ramma meg. 

Om spørsmålet som holdt meg våken: 

Hjelper jeg egentlig folk?

I dag vil jeg dele hva jeg fant da jeg gravde dypt i de 15 åra med arbeid. 

Og det overrasket meg fullstendig.

Jeg gikk gjennom alt.

Endringene folk har sett når de har gått fra å være leder til å bli med i Mastercoach-programmet og starte sin egen coaching-business.

Jeg har lest gjennom tilbakemeldinger fra folk som har lest disse bøkene mine.

Jeg har hatt samtaler fra webinarer hvor folk hadde gjennombrudd.

Jeg har til og med sjekka e-postene som jeg har sendt - og noen ganger ganske mange - som skapte endring for folk.

Og jeg har til og med gått gjennom samtaler med folk som ba om en sannhetsbombe-samtale med meg.

Og så viser det seg at noen av dem er sånn at: 

"Jeg tror ikke jeg kan hjelpe deg med Mastercoach-programmet, 

men jeg tror jeg kan hjelpe deg med noe annet."

Og så har jeg gitt dem strategi, fordi jeg elsker jo å hjelpe folk å finne gaven sin og lage en måte å leve på da.

En som jeg hjalp til å gå fra 15 millioner i omsetning i bedriften han jobba i 

- ikke hans egen, han var sjef der - til 150 millioner.

Han sa til meg: "Du tenker jo helt utafor boksen. Du er ikke i boksen engang."

Og det er kjempegøy.

Men jeg lette etter mønsteret her. 

Og det her er det som faktisk er viktig for deg:

Hva var det som skapte varig endring hos folk?

Hva var forskjellen på de gangene jeg hjalp, og de gangene jeg virkelig transformerte?

Og det jeg fant, det endra alt - nå og framover.

Det viste seg at det fins tre nivåer av hjelp:

Nivå 1 er informasjon.

F.eks. hvis du kjenner deg igjen, at du gir råd, du vil dele din kunnskap til å fortelle folk hva du mener en bør gjøre. 
Det kan være nyttig, men folk klarer neppe å ta action på det. Og det er veldig midlertidig. Det er som å gi en sulten person en fisk.

Nivå 2 er å dele innsikten din.

Du hjelper folk å se mønsteret til dem som de ikke kunne se før. 

Og det er jo essensen i "Truth Bomb"-metoden, hvor du snakker med dem og finner ut hvor de sitter fast. 

Du finner ut hva de egentlig ønsker seg, og så er det noen mønstre som holder dem fanga. 

Og så viser du dem hvor de sitter fast. 

Og det skaper en dypere endring. 

Da blir det sånn: Wow! Og da spør de: 
“ Kan du hjelpe meg? Kan jeg bli klienten din?”

Men så er det et tredje nivå, og det var her magien skjedde.

Det er å tillate. 
Du gir folk tillatelse til å være ufullkomne, messy, rotete akkurat som den de er. 

Til å starte før de føler seg klare. 
Til å tørre å være seg sjøl og si: "Ja, jeg er på vei, men jeg er ikke perfekt." Istedenfor å late som de er noen andre, så er de seg sjøl.

Og det her er det jeg innser som jeg syns er litt sjokkerende.

Mine mest kraftfulle øyeblikk som den som hjelper og løfter andre 

- sånn som med boka som heter "Å løft andre og deg selv", 10 000 mennesker som har den boka 

- det har ikke vært når jeg har vært mest ekspert.

Det har vært når jeg har vært mest ekte.

Jeg delte en sånn indre kamp rundt hvordan jeg skulle lansere YouTube-kanalen min og holdt meg selv tilbake, og så fikk jeg masse tilbakemeldinger. 

Jeg hadde jo alt klart, men jeg ble holdt tilbake av en perfeksjonisme.

Og da var det ei som har skrevet til meg. Linda skrev: 

"Peter, det at du delte at du gikk gjennom en prosess sånn som dette, ga meg enorm ro. Jeg skjønte at jeg faktisk kunne fullføre Mastercoach-programmet og starte, selv om kriser og problemer kommer og går."

Så min sårbarhet ga altså henne tillatelse til å være i sin egen prosess. 

Og det er mer verdifullt enn alle teknikkene som jeg kunne ha lært henne.

Eller Magnus, f.eks. 

Han hadde 20 års ledererfaring og følte at det ble litt sånn kleint og feil og litt sånn svindelaktig å ta betalt for coaching, for det var det han alltid hadde gjort gratis.

Og så delte jeg min egen kamp med sånn jantelovtanker om seg sjøl. 

Jeg hadde sju store som holdt meg igjen, og når jeg fjerna dem, så løsna alt.

Og plutselig så han at tvilen hans var ikke det som diskvalifiserte ham, men den gjorde ham jo menneskelig, og kunne connecte med folk.

Men når han var ærlig og oppriktig, og ikke var perfekt glansbilde, men seg selv, så ble han mye mer tilgjengelig, og folk turra å snakke med ham.

Og da gikk han fra null som ville ha samtaler, og null av de han hadde samtaler med som faktisk ble klienten hans, til at alle han snakker med... 

Den første elleve samtalene han fikk, ble hans klienter.

Ikke fordi han ble mer ekspert, men fordi han ble mer ekte.

Det samme skjedde med Solveig. 

Hun var 62 år da hun starta som coach. Og så kom hun til meg og sa: "Jeg tror jeg er for gammel."

Men da hun skjønte at det var livserfaringa hennes... Det var den beste kvalifikasjonen, og ikke begrensninga hennes... Da begynte hun å starte sin egen coachingpraksis, og den bygde seg opp på kort tid.

Det som er, er at hun da ikke så det som en begrensning, men som visdommen folk søker.

Så ser du mønsteret?

Det er ikke din ekspertise som er det som får i gang endringsprosessen hos folk. Det er ektigheten din.

Det er ikke det at du ikke vet hvordan du endrer liv. For det kan du lære. 

Men når du er deg sjøl, det er det folk vil ha.

Så det er altså ikke din perfeksjonisme som skaper tillit. 

Det er sårbarheten din.

I neste video og i neste e-post skal jeg dele de tre tegnene som viser at du faktisk er - allerede er - kvalifisert til å transformere og endre liv.

Sjøl om du ikke føler deg som det, sjøl om du tviler på deg sjøl, sjøl om du tror at du trenger mer opplæring... Mer kurs...

Så har du noe i deg som allerede er klart. Med ektigheten din så kan du gjøre en forskjell med det.

Og jeg har dyp respekt for din ektighet.

Og så en ting til. Da jeg analyserte alt det her, så skjønte jeg hvorfor så mange erfarne fagfolk og ledere og folk med masse kompetanse ikke tør å kalle seg coach.

De tror at de må være perfekte. Men folk trenger ikke å være liksom en guru. Og de trenger ikke at du er det.

At du er en guide som forstår dem, som de kan kjenne seg igjen i, som du har tillit til, som kan guide dem.

Så jeg håper, hvis jeg etterlater deg med én ting i dag: Vær deg sjæl.

Tillat deg å være akkurat det du er i den prosessen du er i. Alle sammen har vi vårt. Du trenger ikke late som du er noe du ikke er.

I kjærlighet,

Peter