«Du må ut av komfortsonen!»  Det er vel en tydelig norm? Tonje er mer innenfor enn noen gang, og er mer opptatt av å være inne i eget toleransevindu. Hanna derimot, lever stadig på utsiden. Hva er de viktigste grunnene til at vi bør gå ut av komfortsonen? Og hva skjer med oss, og med menneskeheten, hvis vi forblir der?