Tonje har lest bok og blitt frelst. Moralske ambisjoner handler om at alle burde velge et yrke og et liv som forbedrer samfunnet. Ikke kast bort evnene og tiden din på en jobb som egentlig ikke har noen verdi for samfunnet! Men er vi villige til å bytte et komfortabelt liv med et meningsfullt liv?

Hanna og Tonje diskuterer A4-liv. Kjernefamilie, fast jobb, hus, hytte og charterferie. Hvorfor lever så mange så likt? Hanna orker ikke tanken på et ordinært liv, men hadde litt mer rutine vært bra for helsa? Og burde Tonje og familien flytte inn i kollektiv?

Hanna og Tonje prøver å finne ut av hvordan de kan få til flere spennende samtaler i hverdagen, men sliter med å komme til det interessante. De lurer også på om det er lov å be om nytt tema hvis samtalen i lunsjen er kjedelig, eller om de bare må høre på hytteoppussingen til Henrik for tiende gang og tenke at «Sånn er det bare»!

Tonje og Hanna mener alle burde prate mer åpent om penger, men sliter selv med å være transparente. Uavhengig av hvor mye de tjener, identifiserer de seg som personer som kan unne seg det lille ekstra. (Med mindre de får et akutt anfall av sparsommelighet.) Hvorfor er det så krevende for folk å svare på hva de tjener? Og hva er det som egentlig gjør at noen får bedre betalt enn andre - selv med samme stilling og ansiennitet?

Du skal føle at du får brukt deg selv og dine evner, hvis ikke er du mislykket. Men hvor viktig er selvrealisering, og når går selvrealiseringen for langt? Tonje kjenner på skam, enten hun lever ut sitt potensial eller lar det være. Hanna henger seg mer opp i at Maslows Behovspyramide ikke egentlig er en pyramide. 

Hanna og Tonje har fordommer mot pene pappaer i perm. Selv er de to kvinner, og det må de bare stå i, selv om dumme evolusjonsbiologer ville sagt at det er grunnen til at dette ikke er en ren humorpodkast. Som kvinner har de i det minste samfunnets tillatelse til å skrike høyt om det kommer en veps. Og de kan gi et skammens blikk til samboere som ikke ser forskjell på ull og bomull…

Tonje og Hanna diskuterer hva som er aldersadekvat oppførsel. Kan Tonje fremdeles kalle seg lovende? Og er Hanna for gammel til å gå rundt i Disney-gensere?

Har det å ikke svare, blitt normen, fremfor å sende et avslag? Hanna får ikke svar på en jobbsøknad etter å ha sendt inn flere arbeidsprøver, og Tonje ventet i flere mnd på svar, etter å ha purret både på sms og mail. Det kan høres ut som en bagatell, men konsekvensene av ghosting er større enn man tror.

Man skal ikke skryte i Norge, sånn er det bare! Eller kan janteloven forhindre at vi når vårt fulle potensial når vi ikke en gang klarer å skrive hva vi er gode på i en jobbsøknad?

Ifølge en internasjonal studie er Norge et av verdens mest normstyrte land, nesten like strengt som Pakistan, Singapore og Sør-Korea. Det forklarer kanskje hvorfor Hanna ikke tør å spise kyllinglår på bussen, og Tonje heller vil leve i et stammesamfunn. Så hvordan skal vi tørre å ta plass, uten å få panikkanfall på Proud Mary?