Frem til nå har vi beveget oss gjennom et landskap mange av oss kjenner fra liv, og arbeid med mennesker.

Vi har vært innom noe av det somikke lar seg løse, men som bare kan bæres.

Når vi ser dette litt tydeligere, oppstår nye spørsmål:

For hvor lenge skal vi bære?

Hvor går grensene våre?

Og hva betyr det egentlig å gå fra noe, uten å svikte?

I slutten av forrige episode sa jeg noe som kanskje er vanskelig å ta inn:

At mye av det vi møter i arbeid med mennesker, ikke lar seg løse på en måte som gjør at det blir borte.

Det kan bare bæres.

Og da oppstår et nytt spørsmål;

For hvordan gjør vi egentlig det?

Hvordan bærer vi det som ikke lar seg rydde bort?

I forrige episode gikk jeg inn i huset der vi gjør det vi må.

I dag vil jeg bevege meg inn i det andre huset;
i huset der drivkraften ikke først og fremst kommer fra kravene rundt oss, men innenfra – fra det vi føler at vi må

I forrige episode beskrev jeg hvordan vi ofte står mellom to hus.

I dag vil jeg gå tydeligere inn i det ene av dem:

i huset der vi gjør det vi må.

Mellom husene er en podkast om klokskap i liv og profesjon.

Vi lever og arbeider i spenningen mellom det vi ønsker oss – mening, nærvær og engasjement – og det vi må bære – krav, ansvar og begrensninger.

I denne podkasten utforsker jeg hva det vil si å bli værende i denne spenningen uten å forenkle den, og uten å miste oss selv.

Gjennom refleksjoner og erfaringer fra arbeid i skole, oppvekst og helsefelt undersøker jeg hvordan rammer former praksis – og hvordan praksis former oss.

Dette er ikke en podkast om raske løsninger.
Det er et rom for ettertanke.