I denne episoden handler det om tydelighet, tilhørighet og de små øyeblikkene der vi kan begynne å gli bort fra oss selv.

Jeg har begynt å lage noe jeg kaller Etterklang til podkasten Mellom husene.

Det er et lite refleksjonsark som sendes på e-post etter episodene — for deg som vil bli litt lenger i temaet etter at lyttingen er over.

Meld deg på her: Motta Etterklang

Det finnes en form for utydelighet som nesten ikke merkes mens den skjer.

Den kan ligne på smidighet.

På modenhet.

På evnen til å lese rommet.

Vi lar kanskje en kommentar passere. Vi sier ikke helt det vi tenker. Vi kjenner at en samtale er på vei et sted vi ikke ønsker, men så følger vi med likevel.

Ikke fordi vi er feige.

Ikke fordi vi mangler språk.

Men fordi vi også har noe å miste.

Velkommen til episode 3 i sesong 2 av Mellom husene

Velkommen til andre episode i sesong 2 av Mellom husene.
En sesong jeg har kalt: Flere ting er sant samtidig.

Vi startet med noe mange av oss kjenner fra innsiden:
at vi ofte vil flere ting på en gang.

Ikke fordi vi mangler retning.Ikke fordi vi ikke vet hva som betyr noe.

Men fordi livet sjelden gir oss én enkel sannhet å følge.

I dag skal det handle om raushetens sårbarhet:

Jeg vil være raus. Men jeg vil ikke bli borte fra meg selv.

Velkommen til en ny sesong av Mellom husene!

Jeg har kalt denne andre sesongen for: Flere ting er sant samtidig.

Gjennom denne sesongen skal vi se nærmere på noe mange av oss kjenner godt til fra innsiden: at flere ting kan være sant samtidig.

Ikke bare rundt oss, men også inne i oss.

Noen ganger merker vi det ikke før alle har gått.

Et klasserom etter siste time hvor tavlen fremdeles bærer spor etter både matte og engelsk.
Et personalrom etter en lang dag hvor kaffekopper og vannmugger ennå ikke er ryddet bort.
Et møterom hvor bare stolene står igjen i forlatt uorden.

Menneskene har gått,
men mye er her fremdeles.

I denne episoden skal vi bli litt lenger ved det lille som hjelpeross å vare.
Hvordan kan vi beskytte det i en hverdag som så lett fylles av alt som haster?

For det er nå en gang sånn – det lille er ofte sårbart.

Ikke fordi det er uviktig.
Men fordi det sjelden roper høyt.

Vi har snakket om noe av det som følger oss iarbeid med mennesker.

Plikten.
Samvittigheten.
Det uavklarte.
Og spørsmålet om hvordan vi kan gå fra noe uten å svikte.

Alt dette handler på ulike måter om hva vi bærer.

Hva vi tar ansvar for.
Hva vi ikke blir ferdige med.
Hva vi må tåle.
Og hva vi av og til må sette en grense for.

Men her vi er nå oppstår et nytt spørsmål:

Ikke:
Hvor mye kan vi bære?

Men:

Hva er det som gjør at vi kan vare?

Det skal vi se nærmere på i dagens episode.

Frem til nå har vi beveget oss gjennom et landskap mange av oss kjenner fra liv, og arbeid med mennesker.

Vi har vært innom noe av det somikke lar seg løse, men som bare kan bæres.

Når vi ser dette litt tydeligere, oppstår nye spørsmål:

For hvor lenge skal vi bære?

Hvor går grensene våre?

Og hva betyr det egentlig å gå fra noe, uten å svikte?

I slutten av forrige episode sa jeg noe som kanskje er vanskelig å ta inn:

At mye av det vi møter i arbeid med mennesker, ikke lar seg løse på en måte som gjør at det blir borte.

Det kan bare bæres.

Og da oppstår et nytt spørsmål;

For hvordan gjør vi egentlig det?

Hvordan bærer vi det som ikke lar seg rydde bort?

I forrige episode gikk jeg inn i huset der vi gjør det vi må.

I dag vil jeg bevege meg inn i det andre huset;
i huset der drivkraften ikke først og fremst kommer fra kravene rundt oss, men innenfra – fra det vi føler at vi må

I forrige episode beskrev jeg hvordan vi ofte står mellom to hus.

I dag vil jeg gå tydeligere inn i det ene av dem:

i huset der vi gjør det vi må.