Når to musikkelskere setter seg ned med et album de verken har vokst opp med eller har et nært forhold til, er det duket for både undring og uenighet. I denne episoden tar Lars og Frode for seg en klassiker som både forundrer, fascinerer og frustrerer.
Det blir nerding, nostalgi og ny innsikt – med både skepsis og beundring i bagasjen. Frode deler sterke minner fra tenåringsrommet, mens Lars gynger med til riffene og lurer på hvordan i all verden dette kunne bli en megasuksess i 1975. Samtidig får vi høre hvordan kake, karneval og kabaret kan oppsummeres i én og samme plate.
En episode for deg som vil høre to voksne menn famle seg fram i musikkhistorien med åpent sinn, skråblikk og stor respekt – selv når noen låter helst burde blitt sparket der pepper’n gror.
PS! Spillelistene til musikken det snakkes om ligger lenger ned i beskrivelsen. 👇
Litt info:
- Finn ut mer om oss: https://musikkelskerne.no
- Eller følg oss på Instagram, Facebook og TikTok: @musikkelskernepod
ADVARSEL! SPOILERE FØLGER:
Spillelister
- Spotify-spilleliste med musikken
- Tidal-spilleliste med musikken
- Spotify-spilleliste med "Ukas Tips"
- Tidal-spilleliste med "Ukas Tips"
Artister i denne episoden
Queen
«Queen – A Night at the Opera»: En klassiker på prøve
Noen album får deg til å stoppe opp, ta et ekstra pust, og spørre: Er det egentlig så bra som alle sier? I vår siste episode av Musikkelskerne tok vi på oss oppgaven å ordentlig høre på Queens «A Night at the Opera» fra 1975 – en plate som har fått både kritikere og fans til å gå av skaftet i femti år. Vi var ikke nødvendigvis de rette til å gjøre det – ingen av oss har vært blodfans av Queen. Nettopp derfor ble det ekstra interessant.
«A Night at the Opera» er et album som nesten er synonymt med begrepet «klassiker». Det er ambisiøst, teatralsk, grenseløst kreativt og, la oss være ærlige, til tider ganske sprikende. Her får du alt fra hardrock til kabaret, fra folkballader til rene musikalnummer. Vi ble sittende og lure: Ville dette albumet i det hele tatt fått en sjanse på listene i dag? Eller ville det havnet som en kultfavoritt blant spesielt interesserte?
Vi gikk til verks på vår måte: Vi lyttet oss gjennom – igjen og igjen – og laget våre topp fem-lister. Det viste seg fort at vi var like mye uenige som enige, både om hva som faktisk er bra, og hva som bare er… rart. For det er mye rart på dette albumet. Noen låter vil vi helst glemme, mens andre – som «Bohemian Rhapsody» – er så ikoniske at de nesten har blitt en del av oss, uansett hvor lei man måtte være.
Noe av det som slo oss underveis, var hvor viktig det er å gi musikk tid. Før i tiden, da man faktisk brukte ukepengene på et album, måtte man høre det om og om igjen – og da vokste det ofte på deg. Det samme skjedde her: Låter som i utgangspunktet føltes anonyme eller rare, fikk plutselig en ny verdi etter noen runder til. Vi måtte rett og slett tvinge oss litt, og det ga faktisk resultater.
Vi snakket også om hvordan musikk – og spesielt album man oppdaget som tenåring – setter seg i kroppen. Frode fortalte om sitt forhold til Queen fra ungdomstida, og hvordan enkelte låter og album bringer deg rett tilbake til varme sommerdager på gutterommet. Musikken blir et slags luktminne, noe som plutselig gjør deg femten år igjen, med alt det innebærer.
Når det gjelder selve albumet, landet vi på at det er fullt av høydepunkter, men også en del låter som kanskje kunne blitt igjen i studio. Vi ga det til slutt 7 av 12 prikker på vår helt egen terning – en ærlig vurdering, synes vi, for et album som på sitt beste er fantastisk, men som også kan bli litt mye av det gode. Kake er godt, men du kan ikke bare spise kake.
Hva sitter vi igjen med? Jo, at Queen faktisk var enda mer eksperimentelle enn vi trodde, at Freddie Mercury var en formidler av rang, og at musikkhistorien er full av album som fortjener å bli hørt med friske ører. Og at det å dykke ned i et klassisk album sammen gir nye perspektiver – både på musikken og på oss selv.
