"Og Hagar fødte Abram en sønn, og Abram kalte sin sønn som Hagar fødte, Ismael." (1. Mos. 16,15)

Bibelen er altså veldig tydelig på opphavet til Ismael! Det var Abrams sønn, og det var Hagar som fødte ham. Hagar har fortalt hvordan Herren møtte henne i ørkenen, og Abram følger opp med å kalle sønnen Ismael, Gud hører. Ennå trodde de nok at dette var løftes-sønnen, så navnet passet jo (v. 11; 15,2-4). Hagar adlød altså Herren om å gå tilbake til Sarai, men vi vet ikke hvordan møtet eller relasjonen ble.

Den ble uansett satt på prøve da Sarai selv ble gravid og fødte Isak. Hagar kjente nok på frykt og sjalusi ved den nye babyen, noe som vel også Ismael kjente på. Tenåringen hånte og spottet smågutten, står det. Det var ingen holdbar situasjon, som igjen førte til brudd (v. 9-14). Men denne gangen flyktet ikke Hagar, nå ble hun gitt den friheten hun lengtet etter!

Det ble en tøff start. Både hun og sønnen holdt på å gå til grunne i ørkenen. Men Gud var med. Han møtte henne på ny, og Ismael vokste opp til å bli et stort og sterkt folk, slik som Gud hadde sagt (v. 15-21; 16,12; 25,12-18). Gud holder løftene sine!

Kanskje du også har opplevd å få det du lenge lengtet etter, bare for å oppdage at det  var ikke så svært som du hadde trodd. Da er det lett å bli forvirret og mismodig. La Hagars historie minne deg om at Gud fortsatt er med, og at Han vil hjelpe deg med å leve det nye livet. Stol på Ham!

Ja, det er godt at vi kan få gå til Gud med alt det som ikke ble slik som vi hadde tenkt. Og så kan vi vite at Han møter oss der, og så vil Han hjelpe oss. Hjelpe oss med dette nye, og hjelpe oss slik at det blir slik som Han hadde tenkt. Det gir håp og er en stor trøst!

Skrevet og lest av Eli Fuglestad for Norea Håpets Kvinner.