Regi: Per-Ingvar Tomren & Magne Steinsvoll

Det finnes vel knapt en høytid eller merkedag som ikke har vært bakteppe for handlingen i skrekkfilmer. Alt fra Halloween, fredag den 13. og 1. April til Valentines Day, morsdag og påske er godt representert.

Men med titler som "Black Christmas", "Silent Night, Deadly Night",  "Silent Night, Bloody Night", "Rare Exports: A Christmas Tale" og ikke minst "Gremlins", for å nevne noen, så er det liten tvil om at julen er den høytiden som inspirerer mest til grusomheter. I hvert fall på filmlerretet.

"O´Hellige Jul" er det første norske tilskuddet til denne subsjangeren (om man ser bort fra  Filmjunkiene sin parodi "Blodrød Jul"). En film signert to filmskapere fra Vestnes: Per-Ingvar Tomren og Magne Steinsvoll.

Filmen handler om de tre vennene Per-Ingvar (Per-Ingvar Tomren), Magne (Magne Steinsvoll) og Eline (Eline Aasheim). En usannsynlig trio som forbereder juletiden ved å lage Krampus-masker og übergløgg.

- Taxi!! Den kjørte bare forbi den også. Lurer på hvorfor??

Man stusser litt på hvorfor disse tre vidt forskjellige menneskene henger sammen. Hva har de til felles liksom? Men man kjøper det likevel. Mest på grunn av Per-Ingvar, en litt smådum, lavmælt fyr i rullestol. Man får følelsen av at det ikke finnes et eneste vondt gen i Per-Ingvar. Da jeg så filmen ville jeg ikke at det skulle skje han noe, ikke fordi jeg syntes synd på han, men rett og slett fordi jeg likte han. Ikke verst for amatørfilm å være!

På motsatt side av sjarmskalaen har vi Magne. En rappkjefta fyr med utprega Molde-dialekt. Han spyr ut fornærmelser til Per-Ingvar i ett sett. Det blir litt i meste laget, og kunne godt vært tonet litt ned. Det hjelper litt på at man litt uti filmen lærer at bak alle syrlighetene skjuler det seg en broderlig kjærlighet for Per-Ingvar hos Magne.

1 stk irriterende moldenser

Men jeg savner å få vite mer om Eline og ikke minst hennes forhold til Per-Ingvar, for det hintes om at det er noe der. I hvert fall oppfatter/ønsker JEG at det er noe der. Blant annet er det en scene hvor han kjører henne hjem etter übergløggfesten på hans elektriske rullestol/motorsykkel. Det brukes opp mot 30 sekunder på et totalbilde av en bro i Vestnes hvor de kjører over.

Her hadde jeg ønsket meg nærbilder av de to på denne elektriske rullestol/sykkelen mens de smilte og lo litt og kanskje småflørtet litt. Dette hadde gjort det som skjer senere i filmen, så mye sterkere. SÅ VELDIG MYE sterkere. For man skal ikke være noe geni for å skjønne at det kommer til å skje noe med disse tre.

Per Ingvar og Eline. Det er kjemi der! Jeg vil ha mer!

Første del av filmen brukes ikke bare på å bygge opp våre tre hovedkarakterer, men også morderen. En NAV-ansatt spilt av Tormod Lien, som misbruker sin stilling ved å bruke databasene på jobben for å velge sine ofre. En ganske skremmende tanke i seg selv. Det blir ikke bedre av at han oppsøker sine ofre i nissedrakt og utfører både voldtekt og drap over en lav nissesko, uten å blunke.

- Nå må du ikke miste hodet, kamerat!

Der første del av filmen, i hvert fall delvis, greier å bygge opp våre tre hovedkarakterer synes jeg oppbyggingen av vår psykotiske morder faller litt gjennom. For å vise hvor mentalt ustabil han er har filmskaperne valgt å pøse på med jumpcuts og innklippsbilder av diverse fantasier han har i hver eneste scene han er med i.

Effekten fungerer bra når han er for seg selv og fantaserer om hva han skal gjøre med ofrene sine mens han drar´n av til bilder og fantasier han har om Eline. Det funker ikke like godt i situasjoner som man skulle tro han har full kontroll over den psykotiske siden sin, feks. hjemme hos familien og på jobben. Det blir bare forstyrrende og irriterende.

Inntrykket hadde blitt mye sterkere om den kun hadde blitt benyttet i situasjoner hvor han er alene og han fantaserer om hva han skal gjøre. Da hadde kontrasten mellom fasade og psykose blitt klarere. Det hadde vist at han hadde kontroll og dermed hadde det forferdelige h...