«Mens det ennå var mørkt,» heter det i det første verset av Johannesevangeliets beretning om Jesu oppstandelse. Gjennom påskens budskap skinner lyset inn i vår verden. Vi har et håp utover døden. Vi har grunn til å lovprise og takke Gud

Jesus visste om alt som skulle skje med ham i den stille uken. Vi leser fra Johannesevangeliets 13. kapittel, fra vers 1: «Det var før påskehøytiden, og Jesus visste at hans time var kommet da han skulle gå bort fra denne verden til Faderen. Og som han hadde elsket sine egne som var i verden, slik elsket han dem til det siste.

Noen er omsvermet. De ser ut til å vasse i venner. De har en magnetisk evne til å trekke andre mennesker til seg. Andre kjemper med ensomhet. De merker at folk prater med dem av plikt, og samtalen går snart i stå. De føler seg utenfor.

- Også når de synes umulig å oppfylle.

En historie stammer fra Skottland i gamle dager. Det var for flere hundre år siden, på en tid da mennesker kunne ta livet av hverandre på grunn av trosspørsmål. Overbevisninger splittet, og motsetningene syntes uovervinnelige. Visse sekter fikk forbud mot å samles på Herrens dag, unntatt på offisielt godtatte steder. Men det fantes noen som sa: «Vi må adlyde Gud mer enn mennesker.» Dermed kom de sammen i låvebygninger og hjem, eller på ensomme steder ved sjøen eller i skogen.

Det var en gang en kvinne og en mann, et ektepar, som emigrerte fra hjemlandet sitt. Det var blitt matmangel og vanskelige forhold der de bodde.

Når Gud kaller oss til å ha fellesskap med seg selv, ønsker han at vi også skal få et nært og godt personlig fellesskap med andre kristne. Det er viktig å ha et inderlig forhold til Gud. Men de som lever rundt oss og som også er Guds barn, skal være til for hverandre. Men det er ikke alltid lett. Hvordan kan vi få kontakt med personer som er svært forskjellige fra oss selv? Ja, kanskje det er like godt å innrømme at vi ikke liker å være sammen med slike som er annerledes. Dermed holder vi oss gjerne mest til dem som ligner mest på oss selv.

Se for deg en hendelse ved sjøen i gammel tid. Det er storm, og en liten seilskute driver langs land, forbi den smale innseilingen til en trygg havn. Da kaster en av sjømennene seg over bord. Han svømmer med et tau inn mot havnen. Der møtes han av redningsmenn. Ved hjelp av tauet og en vinsj drar de båten inn i den trygge havnen.

Den berømte amerikanske forfatteren Maya Angelou forteller om bestemoren som opplevde de vanskelige nedgangstidene i USA på 1930-tallet. Hun så opp mot himmelen og sa: «I will step out on the word of God.» «Jeg vil ta et skritt fram på Guds ord.» Bestemoren var enslig, neger og hadde ansvar for en funksjonshemmet sønn og to barnebarn. Men når hun sto foran vanskeligheter store som fjell, løftet hun blikket mot himmelen og sa: «I will step out on the word of God.»

En misjonær i Kina fortalte om en merkelig skikk blant kineserne mens han gjorde tjeneste der ute. Under gudstjenestene stakk de fleste tilhørerne hodet inn gjennom vinduene og døren. Kroppen var utenom! Det var så uforpliktende på den måten. For da kunne de til enhver tid trekke seg tilbake om de ville.