På innsiden og utsiden

Natt til 25. juni 2022 ble to mennesker drept og mange skadet i angrepet ved London Pub og Per på Hjørnet. Få timer senere skulle Pride-paraden gå gjennom Oslo. Inger Kristin Haugsevje ledet Oslo Pride da planene for dagen ble erstattet av krisearbeid, sorg og en strøm av henvendelser fra medier og mennesker som trengte svar.

Paraden ble avlyst, men behovet for å samles var stort. Samtidig vokste det frem ulike fortellinger om hva avlysningen betydde, hvem som hadde bestemt den, og hvordan Oslo Pride møtte menneskene som var rammet. Haugsevje måtte gi beskjeder mens situasjonen fortsatt var uavklart, og stå i reaksjonene som fulgte.

Hun forteller om de første timene, mediepresset og arbeidet med å nå ut til frivillige og publikum. Hvordan holder man fast ved det man faktisk vet når andre raskt danner seg et bilde av hva som har skjedd? Og hvordan opptrer man som talsperson for et fellesskap man selv er en del av?

Vi snakker om krisekommunikasjon når sorg, sikkerhet og offentlig debatt treffer samtidig, og om hva Haugsevje har lært av å stå i sentrum for oppmerksomheten etter angrepet.

Filmskaper Ulrik Imtiaz Rolfsen tar oss med tilbake til kvelden da Politiets sikkerhetstjeneste sto på døren hjemme hos ham og beslagla upublisert materiale fra en dokumentar om norske islamister.

I juni 2015 arbeidet Rolfsen og journalisten Adel Khan Farooq med en dokumentar om Ubaydullah Hussain og miljøet rundt Profetens Ummah. De hadde fått en sjelden tilgang til et lukket og ekstremt miljø. Dokumentaristene fulgte en 18 år gammel mann som ble rekruttert til IS i Syria. Da den unge mannen ble pågrepet på vei ut av landet mente PST at opptakene kunne inneholde viktige bevis i en terrorsak, og at disse kunne beslaglegges. For Rolfsen handlet materialet om tillit, journalistikk og kildevern. Motparten for det lille filmselskapet var PST. I en terrorsak.  

Beslaget utløste flere kriser samtidig. Produksjonen og økonomien i det lille selskapet Curry Film ble truet, kildene kunne miste tilliten til filmskaperne, og Rolfsen måtte forsvare at nærheten til et ekstremt miljø var journalistisk metode, ikke uttrykk for politisk eller ideologisk sympati. Samtidig ble han stilt overfor et krevende dilemma: Hvordan beskytter man kildene uten å bli oppfattet som en som beskytter terrorister?

Rolfsen forteller om kvelden da PST kom, om kampen for å beholde kontrollen over råmaterialet og om hvordan en personlig og profesjonell krise utviklet seg til en viktig prinsippsak for hele norsk presse.

Vi snakker også om betydningen av støtten fra Norsk Redaktørforening, andre presseorganisasjoner og gode venner, vi er innom nederlagene i tingretten og lagmannsretten, og avslutter med den enstemmige seieren i Høyesterett. Retten slo fast at dokumentaren befant seg i kjernen av den undersøkende journalistikken, og at kildevernet også omfatter uavhengige filmskapere og upublisert materiale.

Dette er en samtale om hvor nær en journalist kan gå et ekstremt miljø uten selv å bli mistenkeliggjort, om hva som skjer når myndighetenes behov for bevis møter journalistikkens behov for fortrolighet, og om hvordan en liten aktør i en akutt krise kan ta opp kampen mot landets sikkerhetstjeneste og vinne.

I 2014 skulle Statoil (i dag Circle K) markere tiårsjubileet for den populære kaffeavtalen med en helt ny kopp. Den var designet av Stelton, laget i plast, solgt i store volumer og valgt for å appellere til et bredere publikum. Men et stort antall kunder lot seg ikke begeistre. De savnet stålet og hanken, mente koppen holdt dårlig på varmen, og reagerte på at Statoil hadde endret et produkt de følte et sterkt eierskap til.

Kritikken eksploderte i sosiale medier. Facebook-gruppen «Vi vil ha ny Statoil-kopp og ikke en udugelig motekopp» samlet over 15 000 medlemmer. Det store flertallet av kundene brukte koppene akkurat som før, men saken fikk bred medieomtale, gruppen av aktivister var både stor og hardtslående og enkelte kunder truet med boikott. Det som skulle være en produktlansering, hadde blitt en omdømmekrise.

I denne episoden møter vi Johan Kraft-Johanssen, som var markedssjef i Statoil Norge og ansvarlig for koppen. Han forteller om hvordan selskapet begynte med å forklare og forsvare valgene som var tatt, men raskt måtte komme de aggressive kritikerne i møte og utvikle en ny stålutgave på under seks måneder. Hvorfor hadde Statoil undervurdert kundenes forhold til koppen? Når forsto de at kritikken ikke kom til å blåse over? Og hvor vanskelig var det å endre en beslutning det allerede var investert både penger og prestisje i?

Medprogramleder Pål Heldaas var selv informasjonssjef i Statoil Norge da saken oppsto. Dermed blir dette også et gjensyn mellom to personer som stod midt i stormen. Sammen ser vi tilbake på en krise som ikke handlet om liv, helse eller selskapets eksistens, men som viste hvor raskt et lite produkt kan skape et stort tillitsproblem når virksomheten undervurderer hvor mye det betyr for kundene.

I denne episoden møter vi Jan-Erik Aalbu, sportssjef for hopp i Norges Skiforbund, som tar oss med tilbake til dagene da ski-VM i Trondheim gikk fra norsk folkefest til en av de største krisene i norsk hoppsports historie.

I mars 2025 ble det norske hopplaget avslørt for å ha manipulert hoppdresser under mesterskapet. Videopptak viste hvordan dresser ble endret etter at de var kontrollert og godkjent. Norske hoppere ble diskvalifisert, personer i støtteapparatet ble suspendert, og i løpet av få timer stod norsk hoppsport midt i en internasjonal mediestorm. Det som først kunne fremstå som en sak om tekniske regler og gråsoner, utviklet seg raskt til en langt større diskusjon om juks, kultur, ledelse og tillit.

Jan-Erik Aalbu hadde vendt tilbake som sportssjef for hopp bare noen måneder tidligere. Nå fikk han ansvaret for å håndtere en krise han selv ikke hadde vært involvert i å skape. Samtidig skulle han ivareta utøvere og medarbeidere, forholde seg til Norges Skiforbund og det internasjonale skiforbundet FIS, møte sponsorer og samarbeidspartnere og svare på et massivt press fra norske og internasjonale medier.

Aalbu forteller om de første timene etter at saken eksploderte, om jakten på fakta mens nye opplysninger stadig kom frem, og om de vanskelige avveiningene mellom åpenhet, ansvar og hensynet til enkeltmennesker. Vi snakker også om hvordan man kommuniserer når man ennå ikke kjenner hele sannheten, hvordan man rydder opp i en kultur der grensene over tid kan ha blitt flyttet, og hva som skal til for å bygge opp igjen tillit etter at omdømmet har fått en alvorlig knekk.

Dette er en samtale om ledelse når man plutselig står ansvarlig for andres handlinger, om forskjellen mellom å presse grenser og å bryte regler, og om hva en leder gjør når alt rakner på hjemmebane.

I denne episoden av På innsiden og utsiden møter vi Arne Roland, tidligere administrerende direktør i CHC Helikopter Service Norge, som tar oss tilbake til en av de mørkeste dagene i norsk offshorehistorie.

I april 2016 styrtet et EC225-helikopter ved Turøy utenfor Bergen. Alle de 13 om bord mistet livet. Ulykken utløste en nasjonal sorgprosess og en omfattende gransking som skulle vare i mer enn to år. For CHC ble dette langt mer enn en alvorlig ulykke. Selskapet mistet to egne medarbeidere og sto midt i en krise som rammet både mennesker, organisasjon og omdømme.

Arne Roland ledet CHC Helikopter Service Norge gjennom det han senere har beskrevet som en tredobbel krise: En internasjonal finanskrise i morselskapet, som var på vei inn i Chapter 11-beskyttelse, en vedvarende nedtur i olje- og gassnæringen som hadde ført til store nedskjæringer og tap av viktige kontrakter, og til slutt Turøy-ulykken.

I denne episoden forteller han om de første timene etter ulykken, møtene med pårørende og medarbeidere, og hvordan han forsøkte å holde organisasjonen samlet gjennom en periode preget av sorg, usikkerhet og et vedvarende ytre press. Vi får høre om betydningen av beredskap og trening, om spenningen mellom juridiske hensyn og menneskelige behov, og om hvordan man leder når svarene lar vente på seg og forventningene utenfra er enorme.

Dette er en sterk og tankevekkende samtale om ledelse under ekstremt press, om interessenthåndtering når innsatsen er på sitt høyeste, og om hva som kreves av mennesker som må finne retning, ta beslutninger og skape trygghet når det verst tenkelige først har skjedd.

I denne episoden møter vi kommunikasjonsdirektør Elisabeth Aandstad Ekheim i Orkla Snacks, som tar oss tilbake til en av de mest omtalte reklamedebattene i 2025.

Tidlig i januar 2025 lanserte Nidar en kampanje med Johannes Høsflot Klæbo i bar overkropp for å promotere godteri. Kampanjen var ment å være humoristisk og oppmerksomhetsskapende, men utviklet seg raskt til en omdømmesak. Kritikken handlet ikke bare om nakenhet, men om koblingen mellom en av Norges mest veltrente toppidrettsutøvere og markedsføring av godteri. Flere mente reklamen kunne bidra til kroppspress, og reaksjonene lot ikke vente på seg.

Saken fikk raskt gjennomslag i mediene. Allerede samme dag valgte Orkla å trekke kampanjen. Beslutningen utløste en bred debatt om hvorvidt selskaper bør stå i kritikken eller reagere raskt når kontroversene oppstår. Var det riktig å trekke reklamen? Eller bidro beslutningen til å forsterke saken?

I episoden får vi høre hvordan situasjonen utviklet seg time for time, hvilke vurderinger som ble gjort internt, og hvilke dilemmaer kommunikasjons- og markedsmiljøet måtte håndtere mens saken eskalerte. Hvor raskt bør man handle når kritikken kommer? Når tar man ansvar, og når risikerer man å legitimere kritikken?

Elisabeth Aandstad Ekheim deler erfaringer fra det som utviklet seg til en klassisk 24-timers krise, en situasjon der viktige beslutninger måtte tas raskt og med begrenset informasjon. Samtidig diskuterer vi hva andre virksomheter kan lære av saken, og hvordan man bør balansere hensynet til ansvar, omdømme og prinsipper når en kampanje plutselig skaper helt andre reaksjoner enn forventet.

Denne episoden handler om mer enn en reklamekampanje. Den handler om vurderinger, tempo og beslutninger når oppmerksomheten blir større enn budskapet.

I denne episoden møter vi kommunikasjonsdirektør i Studentsamskipnaden i Oslo, Nina Langeland, som tar oss tilbake til en spesiell situasjon høsten 2025 - et steinras midt i Oslo. På få sekunder ble over 200 studenter hjemløse på ubestemt tid. Fjellveggen bak studentblokka på Carl Berner raste ut, og flere hundre mennesker ble evakuert en kald og mørk oktoberkveld. 

I tillegg til en enorm praktisk utfordring måtte SiO ivareta en stor gruppe mennesker og raskt kommunisere med mange interessenter. Nesten umiddelbart stilte mediene spørsmål ved rassikring, sikkerhetskultur og historikk. Burde varsler om rasfare vært håndtert annerledes? Kunne dette vært unngått? Kunne studentene flytte tilbake i bygget?

Raset var toppsak i norske medier. «Hele blokka kan ryke» skrev Dagbladet. Ville det gå nye ras? En kriseledelse kom raskt i gang - SiOs folk var både på skadestedet og på hotellet som ble evakueringssenter.

Trente folk og et klart fokus hjalp SiO i håndteringen, men situasjonen var krevende for kriseledelsen, spesielt fram til det ble klart at studentene kunne flytte tilbake. Nina Langeland deler både styrker og svakheter fra det som ble noen svært krevende og lærerike dager. 

Dette er ikke en episode om én konkret mediekrise. Det er en episode om hverdagen i rampelyset. Samferdselsminister Jon-Ivar Nygård forteller hvordan overgangen fra lokalpolitikk til rikspolitikk har endret måten han jobber, kommuniserer og møter offentligheten på.

Som ordfører i Fredrikstad opererte han i et oversiktlig medielandskap. Som statsråd er tempoet høyere, sakene flere og marginene for feil mindre. Samferd berører hverdagen til folk flest, og gjør rollen til en av de mest synlige og omdiskuterte i regjeringen.

Episoden tar for seg hvordan det faktisk er å stå i et konstant medietrykk. Hvordan man svarer når ikke alle fakta er klare. Hvordan man vurderer når en sak er i ferd med å eskalere. Og hvordan man balanserer tilgjengelighet, presisjon og troverdighet i et stadig mer krevende offentlig rom.

Nygård deler også erfaringer med langvarig oppmerksomhet, forholdet til kommunikasjonsrådgivere og hva han har lært siden han tiltrådte som statsråd i 2021. Han forteller hva han i dag gjør annerledes, og hvorfor han mener det er avgjørende å bevare egen stil også i en nasjonal topprolle.

Dette er en episode om politikk i praksis, mediemakt og hverdagen bak overskriftene.

I denne episoden ser vi nærmere på en av de mest personlige politiske krisene de siste årene. Saken om Anette Trettebergstuen viser hva som skjer når en statsråd ikke bare må håndtere en krevende sak, men blir selve kjernen i den offentlige historien.

Sommeren 2023 valgte Trettebergstuen å gå av som Kultur- og likestillingsminister etter brudd på habilitetsreglene ved utnevnelse til offentlig verv. Avgangen kom raskt og uten forsøk på å forklare bort ansvaret. Hun møtte offentligheten med et direkte budskap og tok ansvar for egne feil, noe som skilte seg ut i et politisk landskap der kommunikasjon ofte preges av forsiktighet og strategiske formuleringer.

Saken utviklet seg raskt fra en juridisk og forvaltningsmessig vurdering til en bredere debatt om maktbruk, rolleforståelse og tillit. Samtidig stod Trettebergstuen alene i krisen. Det fantes ingen organisasjon som kunne ta belastningen for henne. Hun var både beslutningstaker, budbringer og symbol på det som hadde gått galt.

Episoden tar for seg hvordan slike situasjoner skiller seg fra klassiske organisasjonskriser. Når alt handler om én person, blir kommunikasjon tett koblet til troverdighet. Ord veies tyngre, reaksjoner tolkes raskere, og rommet for feil blir mindre. Det reiser spørsmål om hva ansvar faktisk betyr i praksis, og hvordan ledere kan bevare verdighet når tilliten settes på prøve.

Trettebergstuens håndtering gir et sjeldent innblikk i politikkens mest sårbare øyeblikk. Når krisen er personlig, handler kommunikasjon ikke bare om budskap, men om hvem du velger å være i offentligheten når det virkelig gjelder.

Natt til 9. januar 2021 ble Østre Toten kommune rammet av et alvorlig dataangrep som på kort tid gjorde kommunen ute av stand til å bruke sine digitale systemer. E-post, pasientjournaler og sentrale fagsystemer forsvant, og store deler av organisasjonen måtte fungere uten digitale hjelpemidler.

I denne episoden forteller kommunedirektør Ole Magnus Stensrud om hvordan situasjonen utviklet seg fra de første tegnene på at noe var galt, til erkjennelsen av at kommunen sto midt i en omfattende krise. Samtalen gir et nært innblikk i hvordan kriseledelsen ble etablert, hvilke prioriteringer som måtte tas under sterkt tidspress, og hvordan liv og helse ble styrende for alle beslutninger i en fase der oversikten var begrenset.

Episoden utforsker de kommunikasjonsmessige utfordringene som oppstår når informasjonsbehovet er stort, men svarene få. Medier, innbyggere og ansatte etterspurte raske avklaringer, samtidig som både omfang og konsekvenser fortsatt var uklare. Ledelsen valgte tidlig å være tilgjengelig og åpne om det de visste – og like tydelige på det de ennå ikke hadde svar på. Samtalen viser hvordan åpenhet og tilstedeværelse ble vurdert som en del av ansvaret, ikke som et spørsmål om omdømmehåndtering.

Videre går episoden inn i noen av de mest krevende vurderingene underveis: diskusjonene om løsepenger, samhandlingen med nasjonale myndigheter og spenningen mellom operativ krisehåndtering og behovet for samordnet kommunikasjon. Angrepet avdekket svakheter i systemene, men også hvilken betydning organisasjonskultur, ledelse og medarbeideransvar har når teknologien svikter.

Dette er en episode om krisekommunikasjon uten fasitsvar. Om å lede og kommunisere når usikkerheten er størst, og om hvordan tillit kan bevares gjennom tydelighet, tilgjengelighet og ansvar – også når svarene lar vente på seg.