Representant forslag som nå behandles i Stortinget (frist for høringssvar er mandag!):
https://www.stortinget.no/no/Saker-og-publikasjoner/Publikasjoner/Representantforslag/2025-2026/dok8-202526-310s/
Som ung person med Parkinson opplever jeg dette selv. Jeg ønsker å fortsette å jobbe, og arbeidsgiveren min ønsker å beholde meg. Arbeidsplassen er villig til å tilrettelegge og finne løsninger. Likevel fikk vi avslag da vi søkte om å øke det varige lønnstilskuddet fra 40 til 50 prosent.
Det fikk meg til å stille et enkelt spørsmål:
Hvorfor bruker vi så mye tid, penger og politisk energi på å få mennesker tilbake i arbeid, samtidig som vi ikke gjør mer for å beholde dem som allerede er der?
Jeg kjenner mange yngre personer med Parkinson som fortsatt har kompetanse, erfaring, motivasjon og arbeidsglede. Det som mangler, er sjelden viljen til å jobbe. Det som mangler, er ofte fleksible virkemidler som gjør det mulig å fortsette i arbeid selv om arbeidsevnen er redusert.
For samfunnet burde dette også være interessant. Ifølge en rapport fra Proba Samfunnsanalyse, utarbeidet på oppdrag fra Nav, kan det være samfunnsøkonomisk lønnsomt å beholde personer i arbeid selv når arbeidsevnen er betydelig redusert. Likevel opplever mange at ordninger som kunne holdt dem i jobb, er vanskelige å få tilgang til eller utvide.
For den enkelte handler dette om langt mer enn inntekt. Arbeid gir identitet, mestring, nettverk og tilhørighet. For samfunnet handler det om å ta vare på kompetanse, redusere utenforskap og unngå at mennesker blir avhengige av ytelser tidligere enn nødvendig.
Jeg tror dette er en historie som strekker seg langt utover Parkinson-miljøet. Den handler om mennesker med kroniske og progressive sykdommer som faller mellom stolene i et system som på papiret hyller arbeidslinja.
Hosted on Acast. See acast.com/privacy for more information.