Har du hørt om PDA - eller "paternal demand avoidance"? Det er en tilstand der folk, kanskje barn og tenåringer spesielt, ikke responderer på forventning og konsekvenser i form av belønning eller straff/fratakelse av goder, slik de fleste andre. De gjør gjerne det motsatte av det som forventes av dem. 

Fra hun var 4 år har "Stine" skjult hvem hun er. Hun har alltid følt seg feil og annerledes, og nå har hun endelig funnet ut av hvorfor: hun har ADHD. "Hvordan kan jeg snu et helt liv med å tenke at det er noe ved meg jeg ikke kan vise verden? Jeg aner inne hvor jeg skal starte."

Over 100 menn har "Stine" datet, fordi hun mest sannsynlig vil ha mann og barn etter hvert. Men hun blir ikke betatt av noen. Hvordan kan man klare å bli betatt/forelsket?

Etter 25 års ekteskap skilte "Stine" seg fra en ektemann hun senere har innsett tok egoistiske valg, manipulerte sine nærmeste følelsesmessig og "styrte showet". Det hjalp ikke at han var voldelig mot barna, og aldri tok ansvar for egne handlinger. Selvom hun er ferdig med ham og hele forholdet går hun fortsatt på "limpinnen" og lar seg rive med når han oppfører seg dårlig. Spørsmålet er hvorfor hun fortsatt blir såret, sint og skuffet over ham?

"Eksotiske Stine" er skilt og vil gjerne møte noen. Nå har en fyr på jobben, som er gift, begynt å vise litt interesse. Hun har null erfaring med menn bortsett fra eksmannen, og ønsker seg noen tips til hva dette er og hvordan hun kan navigere i det.

Når du er enig med samboeren om å få hund, men han viser seg å ikke ville delta likevel når hunden er i hus. Hva gjør man? 

Tenåringsdatteren til "Mamma-Stine" er motsatt av mange andre. Når noe forventer noe av henne går all hennes energi til å sørge for at det ikke skjer. Hun sikrer seg med andre ord ganske mange negative opplevelser. Som å la gymtøyet ligge i sekken og heller ha gym uten gymtøy. Det preger vennskap og alle relasjoner, og hvordan blir dette i fremtiden?

Forholdet startet med svik og bedrag, og har egentlig fortsatt i samme banen. "Stine" har gjort det slutt med mannen hun elsker og hadde planlagt å leve livet sitt sammen med. Hun ble tvunget til å velge mellom ham og sin egen selvrespekt. Men har hun tatt riktig valg?

Samboeren til "Stine" har tatt initiativ til sex max en gang i året de siste 5 årene. Stort sett snur han ryggen til, og har ørten unnskyldninger. Skal hun begynne å ligge med andre med hans tillatelse? 

"Lærer-Stine" deler et tips om hvordan du kan lirke ut av barn hvordan de egentlig har, det når du ser at de har det vanskelig, men de ikke klarer å sette ord på det.

Utroskap som pågikk i to år, lite deltakelse i familien, mye deltakelse ute på byen i helgene og generelt lav interesse for å jobbe med forholdet gjør at "Stine" ikke har særlig lyst til å flytte fra byen de bor i, slik som mannen ønsker. Han mener hun er urimelig, som ikke kan gjøre dette for henne. Han har tross alt flyttet til Norge fra et annet land for henne.

"Jeg flyttet inn til kjæresten min i februar i år, men for noen uker siden sa han at han vil jeg skal flytte ut! Siden da har det vært en emosjonell berg-og-dalbane med gråt, sinne, men også kjærlighet. Vi føler egentlig begge at vi har møtt The One. Min usikkerhet er kjernen til problemet."

Hvordan vet jeg forskjellen mellom manifestering og fokusere på det positive, kontra å dekke over følelser som trenger å bearbeides?

"Stine" skal på et julebord der en av kjærestens siste ligg før de møttes kommer til å være... Hun blir helt satt ut av dette. Hva er best å gjøre?

Alt fungerer bra i heimen helt til "Stines" sønn kommer hjem. Da endrer samboeren seg, og blir mutt og sur. Det virker som han blir sjalu på sønnen...  

«Stine» har vært sammen med mannen sin siden hun var 15, han er en super fyr på alle måter. Bortsett fra når det er fest, da blir han stupfull, kaster opp og er slitsom. Hvordan kan «Stine» få han til å innse at nå holder det?!

Mannen til "Stine" har en kronisk hjerneskade, som reduserer hans evne til å ta initiativ, han har redusert hukommelse og noe redusert evne til å ta innover seg andres behov, Alt ansvar faller på henne som pårørende, og det er SLITSOMT, og tærer på forholdet.

Døtrene til "Stine" er 14 og 9 år, og de er som hund og katt. Storesøster er ekstra snurt over at lillesøster har begynt på samme aktivitet som henne. Hvordan kan foreldrene få roet gemyttene?

Det begynner å gå hardt innpå "Stine" at hun har brukt lang tid på å bli gravid. Velmenende råd som "tenk på noe annet" funker svært dårlig. Hva er det som kan hjelpe i en sånn situasjon.

Han er kanskje litt i midtlivskrisa, eller kanskje han bare vil kose seg litt. Mannen til "Stine" vil i hvert fall gjerne at de skal kjøpe seg en stor båt, og nyte livet. Hun er mer fornuftig, og vil heller spare penger til å hjelpe barna med bolig etter hvert og sånne snusfornuftige ting. Er hun i fare for å støte ham fra seg ved å være så "streng"?