Hva kan et 700 år gammelt diktverk fra Italia lære oss mennesker i dag? Kristin Flood har gjenfortalt på norsk Inferno av Dante, en del av eposet Den guddommelige komedie som fikk stor betydning for utviklingen av det italienske skriftspråket. – Det er et fascinerende verk, ikke bare som en spennende fortelling, men som en symbolhistorie. For meg har det viktige vært å gjenfinne den visdommen som handler om det tidløse menneske, om vekst, bevisstgjøring og innsikt, sier journalist, forfatter og kurs- og reiseleder Kristin Flood i samtalen med Stig Fossum. Gjennom bøker og kurs har hun formidlet kunnskap om selvutvikling, og hun er levende opptatt av klassisk kunst og kultur. – Hva annet kan man være etter å ha bodd 30 år i Venezia?

– Det er litt uvant å bli tatt seriøst. Jeg tror ikke jeg har fått noen ordentlig pris før, jeg har bare fått komipriser og sånn, sier Pernille Sørensen om Riksmålsforbundets TV-pris. I denne samtalen med programleder Agnes Moxnes forteller den munnrappe komikeren om forholdet hun har til sitt viktigste arbeidsverktøy – språket. Det er mangt som skal klaffe for å fremkalle latteren, fra ordvalg og treffende formuleringer til timing og stemmebruk. – Vi vet for eksempel at ord med dobbel konsonant er morsommere enn ord med enkel konsonant. Krakk er morsommere enn stol, sier Sørensen.

Hvorfor fikk du det fornavnet du fikk? Hvor kommer navnene fra? Vil dagens ti på topp-navn en gang bli gammeldagse?

Dette er spørsmål som opptar Kjetil Bergman Olsson så sterkt at han har skrevet en stor og interessant bok om temaet: Navn i Norge: Alt om hva vi heter – og hvorfor.

Navneinteressen startet med eget navn, og ledet forfatteren inn i statistikk, etymologi og navnehistorie. I denne samtalen med Åsfrid Hegdal kommer han ikke til å fortelle om alle de 142 926 unike fornavnene som finnes i Norge. Men han kommer til å fortelle om noen av dem, og reflektere rundt valg av navn, trender, og hvordan navnet gir identitet til et helt liv fordi det gjentas i det uendelige, hele livet, helt til det står på en gravstøtte.

Kjell Arild Pollestad var så lite begeistret for bibeloversettelsen fra 2011 at han like godt oversatte hele Bibelen selv. Fem år tok oppgaven for den kjente forfatteren, oversetteren og tidligere pateren. Pollestad ønsker ikke at Bibelen skal ha «tilnærmet samme språk som det man leser i avisen», men ivareta grunntekstenes poesi og dramatikk. Han vil heller ha «alle mine livs dager» enn «hele mitt liv».

– Bibelen er et litterært verk med et meget spesielt språk, og minst en tredjedel er ren poesi. 2011-utgaven blir ofte så prosaisk. I Klagesangen blir for eksempel «alle Jerusalems jomfruer» til «jentene i Jerusalem». Og slik er det hele veien. Mitt mål var å lage et bibelspråk mye nærmere det hebraiske bibelspråket. De gamle jøder hadde sans for det sakrale språk, sier Pollestad i samtale med Stig Fossum om sin nye bibeloversettelse på Forlaget Press. Inspirasjon til arbeidet fikk Pollestad vel å merke i en riksmålsinstitusjon, nemlig Det Norske Akademi for Språk og Litteratur, som oppmuntret ham til å gå i gang med krafttaket.

Som språkforsker og forfatter ble Kristin Fridtun nysgjerrig på temaet, og resultatet ble en humørfylt akademisk analyse i boken «Kunsten å irritera seg over språkfeil». Underveis var det ikke småtterier hun fant, for de mest irritable kunne melde om både frysninger, brekninger spasmer, åndenød og hudplager ved synet av skrivefeil. Noen finner lindring i å klage i iltre innlegg, men iblant slår det tilbake. – Det er en lov som sier at alle tekster som handler om rettskrivning, vil ha minst én skrivefeil. Slik ser en ofte i diskusjonstrådene om språk, at når noen skal arrestere andre, så er det språkfeil i eget innlegg, forteller Fridtun.