Jeg har laget en episode om mine første arbeidsforhold, om veien videre etter barnevernsinstitusjonen i Arendal.

Jeg gikk noen år på skole, ble lærling, og jobbet innen hotell- og servitørfaget, og i ferskvaredisk. Jeg opplevde mye i den tiden, ting som var tungt å bære for en så ung person.

Erfaringene fra den perioden har satt spor, og mye av det jeg opplevde, bærer jeg fortsatt som en del av skammen min. Skammen over å være menneske , og samtidig det som i dag har gjort meg til den jeg er.

Når jeg ser tilbake nå, har jeg reflektert over at mange av de uheldige episodene også ble forsterket i nervesystemet mitt, fordi hjernen min rett og slett ikke var 100 % rusfri. Jeg var ikke regulert, og jeg tok valg på enkelte arbeidsplasser som kanskje ikke var helt vanlige eller forståelige for andre. Men det var slik hjernen min fungerte da, overlevelsesstyrt, sliten og full av uro.

I dag forstår jeg mye mer. Og selv om det er vondt å se tilbake, så prøver jeg å møte den versjonen av meg med forståelse i stedet for skam, men, det er vanskelig, som kanskje mange vet, fordi dere selv kjenner på det.

Fra servitørlæring på Dråpen Solsiden i Trondheim (lagt ned), til Clarion Tyholmen Arendal, til Sjøloftet Arendal til Tavern Restaurant Sverresborg (lagt ned).

Jeg velger å snakke ut om skammen fordi den, hvis den får bli uuttalt, setter seg som spenning i kroppen og blir en del av nervesystemet. For meg handler dette om å ta tilbake eierskapet til historien, å bruke erfaring som innsikt, ikke som identitet.

Vil du følge meg i hverdagen? Da finner du meg her:

Instagram: Ruspasient i endring

Eller andre some kanaler med samme navn 😊