En kjørende katt, OL i soving — og Michael Jackson lever! Jeg tror ikke mine egne øyne. Og det bør heller ikke du!
Den nye videogeneratoren Sora 2 fra OpenAi, skaperne bak ChatGPT, har satt internett i kok de siste par månedene.
På et blunk kan man nå generere videoer i høy kvalitet som viser akkurat det du ber den om. Bare fantasien setter grenser.
Savner du Michael Jackson? Svisj! Så har du en video av den avdøde artisten som synger favorittsangen din. Ønsker du deg et dyr som ligner på en blanding av en giraffe og flamingo – en giraffingo, eller kanskje en flamingraff? – svosj! Der er den.
Har du som en god kristen spurt deg selv: «Hva ville Jesus gjort – hvis han for eksempel deltok i OL i svømming?» Nei? Ok, kanskje ikke det vanligste spørsmålet, men svaret er, skal man tro Sora 2, kanskje ikke så overraskende: å gå på vann.
Mulighetene er endeløse og det er utrolig artig å se alle de kreative, fantasifulle og absurde verkene som generes av den nye banebrytende teknologien. Aldri før har man så enkelt kan man realisere de mest fantasifulle ideene sine. De som kun er tilgjengelig i ditt eget hodet.
For eksempel synes jeg denne traileren for Bibelen er et fantastisk eksempel på hvordan man kan bruke teknologi til å gi liv til evangeliet på helt nye måter.
Og best av alt: den er tilgjengelig for alle.
Men selv den mykeste sofaen har harde kanter.
For hva slags ansvar har vi egentlig for det vi skaper? Spørsmålet er ikke nytt. Det ble stilt av Mary Shelley for over 200 år siden i romanen Frankenstein(1818), som nå har fått ny aktualitet gjennom en fersk Netflix-film.
Romanen forteller historien om vitenskapsmannen Victor Frankenstein, som setter sammen et menneske av døde kroppsdeler og gir det liv. Men i jakten på å skape mister han helt fokus på ansvaret for det han har laget. Og det som kunne ha blitt noe godt, ender til slutt bokstavlig talt opp som et farlig monster.
Frankenstein minner oss om hvilke «monstre» vi selv kan ende opp med å skape med AI, hvis vi blir så oppslukt av alt det vi kan lage at vi glemmer ansvaret som følger med. Og noen av disse «monstrene» begynner allerede å vise seg.
Et av de største monsterne, og kanskje det mest grunnleggende, er hva AI gjør med vår oppfatning av sannhet.
Når AI-bilder og videoer blir så realistiske at vi ikke klarer å skille dem fra virkeligheten – og det er overraskende vanskelig allerede i dag, bare prøv selv – risikerer vi å miste tilliten til det vi ser og hører.
For bare noen uker siden ble det delt en AI-generert video av den irske presidentkandidaten Catherine Connolly, der hun tilsynelatende annonserte at hun ville trekke seg fra valget. Videoen ble delt nesten 30 000 ganger før den ble fjernet, og viser hvor raskt falsk informasjon kan spre seg når vi tror det vi ser er virkelig.
Jeg tror det kommer til å bli vanligere å stille spørsmål som: «Sa (sett inn offentlig person) faktisk det?» «Er det ekte, det bildet eller videoen som ble brukt i den rettssaken?» «Skjedde virkelig det der?» Eller er det bare løgn, manipulering, fake news eller propaganda? Det er viktig å ha sunn skepsis, men mange av disse spørsmålene vil oppstå fordi grensene mellom fakta og fiksjon viskes stadig mer ut.
Tillit sies å være det sosiale limet som holder mennesker sammen, men jeg er redd for hva som blir konsekvensene dersom limet går i oppløsning.
Et annet monster er identitetstyveri og nettsvindel.
På Instagram flommer det over av videoer der folk bruker AI til å ligne på andre – nesten som et avansert Snapchat-filter. Med såkalt «real-time deepfake»-teknologi kan man etterligne både ansikt og stemme, og plutselig utgi seg for å være hvem som helst: kollegaen din, moren din eller broren din.
I februar ble en ansatt i et internasjonalt selskap i Hongkong lurt til å overføre rundt 200 millioner kroner til svindlere, etter å ha deltatt i et videomøte med det han trodde var kollegene sine – men som viste seg å være AI-genererte deepfakes. Slike hendelser viser hvor raskt det som begynner som underholdning, kan bli alvor.
Teknologien kan virke uskyldig ved første øyekast, men grensene mellom lek og misbruk viskes fort ut. Og det er nok ikke like gøy når en kopi av deg plutselig dukker opp på et Zoom-møte på andre siden av kloden mens du ligger og sover.
Et tredje monster er AI-generert pornografi.
I fjor fortalte NRK historien om en 14 år gammel jente som fikk AI-manipulerte bilder som fremstill henne naken spredt på sosiale medier. De avdekket også over hundre nettsider som bruker AI til å kle av mennesker digitalt. Teknologien gjør det nå mulig å lage realistiske videoer, og som techjournalist Katie Notopoulos i Business Insider har vist, bruker stadig flere disse verktøyene til å produsere seksualisert innhold. Resultatet er at hvem som helst kan «kle av» hvem som helst – uten samtykke
Det siste monster er klimakonsekvensene.
Én AI-generert video består av mange enkeltbilder – typisk 24 per sekund – og hvert bilde krever omtrent like mye energi som å fullade en mobiltelefon. Selv korte videoer blir dermed klimamessig kostbare.
Da må det mer til enn en morsom video av Michael Jackson eller en kjørende katt for å rettferdiggjøre kostnadene på miljøet.
Så hvordan skal vi forholde oss til alt dette?
Det er selvfølgelig et altfor stort spørsmål for meg å svare på alene. Men én ting er sikkert: AI har kommet for å bli. Derfor må vi tenke nøye gjennom hvordan vi bruker og forholder oss til den.
AI gir oss bokstavelig talt muligheten til å skape med ord. Parallellene til Gud, som skaper med sitt ord (1. Mosebok 1,3), er slående. Vi har fått en teknologi som lar oss skape alt fra kjørende katter til digitale bibelfortellinger. Potensialet for kreativitet, underholdning og formidling er enormt. Men det er viktig å huske: Selv om vi kan skape, gjør det oss ikke til Gud.
Vi kan forme og skape, men bare Han kan frelse. Vi kan gi form og liv til ideer, men bare Han ser hele bildet og forstår fullt ut. Vår natur bærer både preg av Guds gave til å skape og vår syndige begrensning, og alt vi lager vil alltid reflektere begge deler.
Med skaperevnen følger også ansvar. Selv om vi kan lage noe vakkert, inspirerende og nyttig, kan vi like lett skape noe som forvrenger sannhet, undergraver tillit eller skader mennesker.
Derfor handler det ikke bare om hva vi kan lage, men om i hvilken ånd vi gjør det. Her trenger vi Guds ånd til å veilede oss i møte med denne teknologien. For hvis Guds kjærlighet, visdom og rettferdighet er fraværende i det vi lager, i det vi deler eller i måten vi behandler andre på, kan det som egentlig var ment å være noe godt, ende i samme fellen som Frankenstein – og bli et fryktinngytende monster.