Den nye videogeneratoren Sora 2 fra OpenAi, skaperne bak ChatGPT, har satt internett i kok de siste par månedene.

På et blunk kan man nå generere videoer i høy kvalitet som viser akkurat det du ber den om. Bare fantasien setter grenser.

Savner du Michael Jackson? Svisj! Så har du en video av den avdøde artisten som synger favorittsangen din. Ønsker du deg et dyr som ligner på en blanding av en giraffe og flamingo – en giraffingo, eller kanskje en flamingraff? – svosj! Der er den.

Har du som en god kristen spurt deg selv: «Hva ville Jesus gjort – hvis han for eksempel deltok i OL i svømming?» Nei? Ok, kanskje ikke det vanligste spørsmålet, men svaret er, skal man tro Sora 2, kanskje ikke så overraskende: å gå på vann.

Mulighetene er endeløse og det er utrolig artig å se alle de kreative, fantasifulle og absurde verkene som generes av den nye banebrytende teknologien. Aldri før har man så enkelt kan man realisere de mest fantasifulle ideene sine. De som kun er tilgjengelig i ditt eget hodet.

For eksempel synes jeg denne traileren for Bibelen er et fantastisk eksempel på hvordan man kan bruke teknologi til å gi liv til evangeliet på helt nye måter.

Og best av alt: den er tilgjengelig for alle.

Men selv den mykeste sofaen har harde kanter.

For hva slags ansvar har vi egentlig for det vi skaper? Spørsmålet er ikke nytt. Det ble stilt av Mary Shelley for over 200 år siden i romanen Frankenstein(1818), som nå har fått ny aktualitet gjennom en fersk Netflix-film.

Romanen forteller historien om vitenskapsmannen Victor Frankenstein, som setter sammen et menneske av døde kroppsdeler og gir det liv. Men i jakten på å skape mister han helt fokus på ansvaret for det han har laget. Og det som kunne ha blitt noe godt, ender til slutt bokstavlig talt opp som et farlig monster.

Frankenstein minner oss om hvilke «monstre» vi selv kan ende opp med å skape med AI, hvis vi blir så oppslukt av alt det vi kan lage at vi glemmer ansvaret som følger med. Og noen av disse «monstrene» begynner allerede å vise seg.

Et av de største monsterne, og kanskje det mest grunnleggende, er hva AI gjør med vår oppfatning av sannhet.

Når AI-bilder og videoer blir så realistiske at vi ikke klarer å skille dem fra virkeligheten – og det er overraskende vanskelig allerede i dag, bare prøv selv – risikerer vi å miste tilliten til det vi ser og hører.

For bare noen uker siden ble det delt en AI-generert video av den irske presidentkandidaten Catherine Connolly, der hun tilsynelatende annonserte at hun ville trekke seg fra valget. Videoen ble delt nesten 30 000 ganger før den ble fjernet, og viser hvor raskt falsk informasjon kan spre seg når vi tror det vi ser er virkelig.

Jeg tror det kommer til å bli vanligere å stille spørsmål som: «Sa (sett inn offentlig person) faktisk det?» «Er det ekte, det bildet eller videoen som ble brukt i den rettssaken?» «Skjedde virkelig det der?» Eller er det bare løgn, manipulering, fake news eller propaganda? Det er viktig å ha sunn skepsis, men mange av disse spørsmålene vil oppstå fordi grensene mellom fakta og fiksjon viskes stadig mer ut.

Tillit sies å være det sosiale limet som holder mennesker sammen, men jeg er redd for hva som blir konsekvensene dersom limet går i oppløsning.

Et annet monster er identitetstyveri og nettsvindel.

På Instagram flommer det over av videoer der folk bruker AI til å ligne på andre – nesten som et avansert Snapchat-filter. Med såkalt «real-time deepfake»-teknologi kan man etterligne både ansikt og stemme, og plutselig utgi seg for å være hvem som helst: kollegaen din, moren din eller broren din.

I februar ble en ansatt i et internasjonalt selskap i Hongkong lurt til å overføre rundt 200 millioner kroner til svindlere, etter å ha deltatt i et videomøte med det han trodde var kollegene sine – men som viste seg å være AI-genererte deepfakes. Slike hendelser viser hvor raskt det som begynner som underholdning, kan bli alvor.

Teknologien kan virke uskyldig ved første øyekast, men grensene mellom lek og misbruk viskes fort ut. Og det er nok ikke like gøy når en kopi av deg plutselig dukker opp på et Zoom-møte på andre siden av kloden mens du ligger og sover.

Et tredje monster er AI-generert pornografi.

I fjor fortalte NRK historien om en 14 år gammel jente som fikk AI-manipulerte bilder som fremstill henne naken spredt på sosiale medier. De avdekket også over hundre nettsider som bruker AI til å kle av mennesker digitalt.  Teknologien gjør det nå mulig å lage realistiske videoer, og som techjournalist Katie Notopoulos i Business Insider har vist, bruker stadig flere disse verktøyene til å produsere seksualisert innhold. Resultatet er at hvem som helst kan «kle av» hvem som helst – uten samtykke

Det siste monster er klimakonsekvensene.

Én AI-generert video består av mange enkeltbilder – typisk 24 per sekund – og hvert bilde krever omtrent like mye energi som å fullade en mobiltelefon. Selv korte videoer blir dermed klimamessig kostbare.

Da må det mer til enn en morsom video av Michael Jackson eller en kjørende katt for å rettferdiggjøre kostnadene på miljøet.

Så hvordan skal vi forholde oss til alt dette?

Det er selvfølgelig et altfor stort spørsmål for meg å svare på alene. Men én ting er sikkert: AI har kommet for å bli. Derfor må vi tenke nøye gjennom hvordan vi bruker og forholder oss til den.

AI gir oss bokstavelig talt muligheten til å skape med ord. Parallellene til Gud, som skaper med sitt ord (1. Mosebok 1,3), er slående. Vi har fått en teknologi som lar oss skape alt fra kjørende katter til digitale bibelfortellinger. Potensialet for kreativitet, underholdning og formidling er enormt. Men det er viktig å huske: Selv om vi kan skape, gjør det oss ikke til Gud.

Vi kan forme og skape, men bare Han kan frelse. Vi kan gi form og liv til ideer, men bare Han ser hele bildet og forstår fullt ut. Vår natur bærer både preg av Guds gave til å skape og vår syndige begrensning, og alt vi lager vil alltid reflektere begge deler.

Med skaperevnen følger også ansvar. Selv om vi kan lage noe vakkert, inspirerende og nyttig, kan vi like lett skape noe som forvrenger sannhet, undergraver tillit eller skader mennesker.

Derfor handler det ikke bare om hva vi kan lage, men om i hvilken ånd vi gjør det. Her trenger vi Guds ånd til å veilede oss i møte med denne teknologien.  For hvis Guds kjærlighet, visdom og rettferdighet er fraværende i det vi lager, i det vi deler eller i måten vi behandler andre på, kan det som egentlig var ment å være noe godt, ende i samme fellen som Frankenstein – og bli et fryktinngytende monster.

Filmen, regissert av Kogonada, er først og fremst et visuelt mesterstykke. Farger, lys, kameravinkler og arkitektoniske kulisser er brukt med en presisjon som gjør at hvert bilde underbygger følelsene historien vil formidle. Samtidig bærer filmen preg av å ha flere lag: det du ser på overflaten – og det som peker dypere inn i livet.

I sentrum står David (Colin Farrell) og Sarah (Margot Robbie). Begge har levd hvert sitt liv, men føres sammen på en underfull og til tider merkelig reise.

Davids bil har fått påmontert en såkalt boot – den gule hjullåsen som brukes i USA for å sperre biler med uoppgjorte bøter. Bildet er enkelt, men tydelig: Davids liv har stoppet opp, og livet kan ikke fortsette før han våger å ta et oppgjør med det som har vært. 

Inn i denne fastlåste situasjonen dukker et uvanlig leiebilfirma opp, som viser seg å ville hjelpe med mer enn bare bilen. Det medfølger nemlig en helt spesiell GPS – en “veiviser” i overført betydning. GPS-en tilbyr hjelp, men med et tydelig premiss: David må selv si ja til en reise hvor han konfronterer egen fortid og reflekterer over egne valg. Den kan vise vei, men ikke ta valgene for ham. Han må selv sitte i førersetet. Underveis finnes det teoretiske muligheter til å avbryte, men veiviseren anbefaler på det sterkeste å fortsette reisen helt hjem. 

David hadde tidligere fått jenta han hadde jaget etter, men da målet var nådd, var det ikke så spennende lenger. Det viste seg å være sant på mange områder i livet hans – og i våre liv generelt, hvor det er lett å bli fanget i jaget etter lykken. Visdommen formidles på et senere tidspunkt i livet hans: Å være lykkelig blir man ikke ved å få det man ønsker seg, men ved å være tilfreds med det man har.

Etter hvert møter David Sarah, som viser seg å ha samme GPS – og som trenger hjelp til å ta tak i livet. Også hun må konfrontere fortiden og sine valg. For Sarah handler reisen om å våge å slippe noen innpå seg. Hun har ikke lenger tro på kjærligheten, for “det kommer vel til å gå galt til slutt uansett”, tenker hun. For henne, og for oss alle, handler det om å våge å slippe noen inn på dypet, bak de lukkede dørene. Risikoen ved å elske er at du kan bli såret – eller at du kan såre den andre. Og da er det kanskje best å la være å elske?

Filmen kan til tider virke rar. Midt i en skog eller langs en landevei dukker plutselig en dør opp. Når hovedpersonene går gjennom disse dørene, føres de inn i avgjørende øyeblikk i livene sine. Det kan være en situasjon med foreldre, en ekskjæreste eller en venn. Eller den gangen man gjorde noe man skammer seg over eller angrer på. Symbolikken er tydelig: Å gå gjennom dørene handler om å våge å gå inn i disse rommene i livene våre – og ta et oppgjør med de livsformende hendelsene.

Vi bærer alle på sorg og skuffelser, der ting ikke ble som vi hadde håpet. Det nytter ikke å flykte fra det eller feie det under teppet. Vi må våge å gå inn i sorgen og skuffelsene – også i feilene vi selv har gjort. Her ligger filmens kanskje viktigste visdom: Vi er ikke definert av våre feil. Vi kan ta et oppgjør, legge ting bak oss og gå videre.

Filmen kan til tider virke litt klisjéfylt, og følelsene treffer ikke alltid like sterkt. Men nettopp fordi den er så visuelt gjennomarbeidet, og fordi den våger å bruke eventyr og fantasy som språk, åpner den rom for tolkning og samtale.

Og det var det vi fire opplevde. Etter filmen snakket vi lenge – om kjærlighet, om livsvalg, om hvordan vi ofte låser oss selv fast i historien. En film som på overflaten kunne virke lett og romantisk, ble en anledning til å våge å gå dypere – også med hverandre. Kanskje er det nettopp dette en stor, modig og vakker reise handler om: å åpne dørene vi helst vil holde stengt, og våge å møte livet slik det faktisk er.

«Se, pappa, der står en kristen hest.»

Historien er enkel, men den illustrerer et paradoks. Vi som formidler budskap om glede, kjærlighet og håp, burde være mest kjent nettopp for det glade budskapet. Likevel assosierer mange oss fortsatt med mismot og nedstemthet.

Som kristne tilhører vi en Gud som er kjærlighet og fyller oss med det gode. Hvordan kan vi la den takknemligheten og det positive få skinne?

Et bibelvers som kan gi veiledning, finner vi i 1 Tessalonikerbrev 5,16–18:

Jeg tror ikke det betyr at vi alltid skal eller klarer å være positive, men det minner oss om å søke en holdning preget av glede og takknemlighet. Det handler også om å legge merke til det som er godt rundt oss, og å gi oppmerksomhet til dem som sprer håp og glede.

En av måtene vi i Tro & Medier gjør dette på, er gjennom «Ukas ros» annenhver uke – og Medierosen som deles ut én gang i året. Disse initiativene setter fokus på personer og aktører som på ulike måter formidler lys og håp i mediebildet.

Denne uken åpner avstemningen for Medierosen 2025, som varer til 26. oktober. Kandidatene viser hvordan det positive kan løftes frem på mange ulike måter: Thomas Neteland gjør det gjennom en frimodig formidling av kristen tro, også når den møter motbør. Ungdommene i Team Pølsa rørte en hel nasjon under VM i Trondheim ved å bryte både fysiske og mentale barrierer sammen. Julie Kroslid inspirerer som en ung misjonspioner og et kristent forbilde på sosiale medier. Og NRK Supernytt har gitt barn kunnskap og konkrete verktøy for å beskytte seg mot nettovergrep.

Disse eksemplene minner oss om at vi kan velge å løfte frem det som er godt, sant og håpefullt.

Og hvem vet: Kanskje kan slike initiativ bidra til at flere forbinder oss kristne med å være som en “gladlaks”, i stedet for en hest som henger med hodet?

av Alexis Lundh | 17. sep, 2025 | Mediekommentaren

Av Alexis Lundh.

For en uke siden ble Charlie Kirk brutalt skutt foran kamera. Kort tid etter flommet nettet over av reels, kommentarer og meninger – styrt av algoritmer som skaper sterke inntrykk. 

Samtidig håndterte norske medier drapet uklokt og kritikkverdig. 

For unge som fulgte Kirk, ble det kaos. De møtte karikaturer og overfladiske fremstillinger av et forbilde. Og som om ikke det er nok, er det mange unge som opplever at de må bearbeide dennesorgen alene, gjennom skjermen.

Midt i denne digitale sorgen blir det tydelig at skjermen aldri kan erstatte et menneskelig nærvær. Algoritmer kan gi meninger, men aldri mening. Når unge møter liv og død, trengs voksne som møter dem ansikt til ansikt.  

Jeg har selv snakket med flere unge om drapet. Mange hadde sett det – men svært få hadde snakket med en voksen om det. Kirks sterke appell til unge menn gjør tausheten ekstra alvorlig.  

Når fedre ikke er til stede eller påkobla nok, risikerer flere å vokse opp uten en voksen som kan veilede dem i livets viktigste spørsmål. I mangel av veiledning vender mange seg til algoritmene på skjermen for svar. 

Skjermen blir en digital far – alltid til stede og formende, men uten øyekontakt og personlig nærvær. Den digitale stemmen kan ikke se følelsene deres, møte blikket eller veilede dem i det virkelige livet. 

Nylig fortalte en ung mann meg hvor vanskelig det var å finne en mentor. Hjertet mitt ble fylt av sorg. 

Som menn og fedre bærer vi en kraft: å forme våre barns Gudsbilde. «Dere fedre, vekk ikke sinne hos barna deres, men oppdra dem med Herrens tukt og formaning» (Ef 6:4). 

Farskapet er en tjeneste for Gud. Det handler om å lede med kjærlighet, lære sannhet og speile Kristus. 

Dette er en radikal motkultur i en tid der våre samfunnsledere utraderer betydningen av farskap. Farskap – biologisk eller åndelig – er ikke undertrykkende, den er frigjørende. 

Etter drapet har jeg møtt unge som vitner om en fornyet frimodighet – med glød og mot til å snakke sant og rett om tro. Som mann, far og rollemodell vil jeg strekke meg langt for å møte disse utenfor algoritmene.  

Samtidig, midt i all smerten spirer håpet i mine algoritmer: nydelige vitnesbyrd, bønnemøter og evangeliet som sprenger gjennom feeden. Med håp følger ansvar. Vi kan ikke gjemme oss bak likes eller delinger av spontane bønnemøter. Vi må møte unge ansikt til ansikt, lytte til spørsmålene deres, og gå sammen med dem i spenningen mellom tro og tvil, håp og frykt. 

Hva nå, unge mann? 

Du kan velge å skrolle videre, bli en passiv kommentator og la algoritmene forme deg og den sannheten du vil trenge i livet. Eller du kan reise deg, søke sannhet og stå frimodig i troen på Jesus, som er den eneste sannheten som kan sette deg fri til å leve det livet du er skap til.   

Vil du ære de kristne kjerneverdiene som Charlie Kirk så frimodig løftet frem? Da er ikke dette tiden for å trekke seg unna.  

 Det er tid for å være frimodig. 

For oss i Damaris Norge har filmfestivalen i Haugesund i flere år vært en viktig arena – både for inspirasjon, refleksjon, samtaler og nettverkbygging. I podkasten vår, SnakkOmTro-podden, kan du høre opptak fra tidligere år, med samtaler om festivalen og refleksjoner  om hvorfor den er viktig for oss. I år var jeg alene fra Damaris på filmfestivalen, og etter fire dager og 12 filmer sitter jeg igjen med mange inntrykk som må bearbeides. Fremover kommer det artikler om noen av filmene, men her er noen umiddelbare tanker. 

En rød tråd gjennom flere av filmene var dette Livet er tøft, og det treffer oss alle.

Noen filmer etterlot meg som et spørsmålstegn, som for eksempel den svenske filmen Katteriket. (Hvis du ser den – og forstår den, så kontakt meg gjerne!). Men de fleste filmene på festivalen ga et mer eller mindre tydelig råd om hva som er klokt å gjøre når livet blir tøft.

Livet er krevende for de aller fleste, og vi må våge å snakke om det, be om hjelp og støtte hverandre.

Kanskje er det nettopp når livet treffer oss som en knyttneve i magen, at vi innser hva som egentlig betyr noe?

Vi skal alle på et eller annet tidspunkt møte utfordrende ting i livet. Spørsmålet er ikke om det skjer, men når det skjer – og hvordan vi kan møte det på best mulig måte.

Filmkunsten gir mange slags svar, både gode og dårlige, men som oftest ufullstendige.

Det var ikke mange av filmene i Haugesund som løftet spørsmålet opp på et høyere nivå og undersøkte om ulike livssyn kan gi supplerende svar. Det sier noe om hvilken plass religiøs tro har i vårt sekulære samfunn.

Jeg personlig er opptatt av hvor viktig det er å snakke sant om livet, våge å være sårbar, be om hjelp når det trengs og søke støtte fra familie og venner.

Men jeg er også overbevist om at jeg kan komme til min Far i himmelen med alt jeg strever med – og finne hvile, håp og trøst hos ham.

Derfor opplevde jeg begynnelsen på åpningsfilmen Blücher som veldig sterk. Blücher gir et sterkt bilde av de dramatiske valgene oberst Birger Kristian Eriksen måtte ta på Oscarsborg festning natt til 9. april 1940. Innledningsvis ble vi møtt med ordene fra salmen Vår Gud han er så fast en borg:

Vår Gud han er så fast en borg,

Jeg husker ikke om vi fikk med oss siste delen av salmen i filmen, men den kan du få her:

Og om vårt liv de tar,

Hva om vi opplever at alt raser – og vi står igjen uten noen å be om hjelp fra, uten noen å snakke med, uten venner eller familie som kan trøste?

Finnes det da noe større, som vi kan søke tilflukt hos? 

«Jeg skulle egentlig ikke være så mye på mobilen,» sukker hun etter å ha skrollet seg gjennom en god porsjon med sosiale medier. «Hm?» svarer han fraværende, med blikket festet på skjermen, langt inne i breaking news fra nettavisene. Og slik rusler de gjennom dagene. Egentlig vil de ta vare på de viktige relasjonene, men uten å ville det, blir de ofre for en kommersiell krig om deres tid og oppmerksomhet.

Hvem eller hva former egentlig livene våre? Norsk Mediebarometer 2024 fra Statistisk Sentralbyrå viser at nordmenn bruker 4 timer og 35 minutter hver dag på internett – utenom jobb og studier. Aldersgruppen 16-19 år bruker hele 7,5 timer daglig. Det utgjør 31 prosent av døgnet, 47 prosent av deres våkne tid.

Hvem eller hva former egentlig livene våre? Og hva formes vi til?

I min nye bok Alle stemmene som slåss om hjertet ditt presenterer jeg en modell som jeg håper kan være en «fot i bakken» for oss i møte med skjermene. Drømmen er at modellen kan hjelpe oss til et rikere liv med Gud. Modellen består av v-ord: visjon, vurdering, valg, vaner og virkelighet.

I boka påstår jeg at vi alle har en visjon, et bilde av hva vi mener er det gode liv. Dette kan være på flere plan, fra enkeltområder i livet til et overordnet bilde av hva jeg drømmer om at livet skal bli. Visjonen er gjerne en kombinasjon av bevisste og ubevisste tanker, formet av oppvekst, omgivelser, trosliv og ... mange timer på skjermene.

Denne visjonen preger i neste omgang våre vurderinger i hverdagen. Samsvarer to timer skrolling på TikTok, en krass kommentar på Facebook eller bilder der du søker bekreftelse på Instagram med hva du ønsker livet ditt skal være?

Våre vurderinger fører til valg. Du klarer å velge å gjennomføre skjermfrie måltider, fordi du ønsker mer tilstedeværelse når du er sammen med familien. Eller noen ganger vurderer du bevisst at du ikke ønsker å se pornografi, men velger det igjen og igjen. Det er fordi det ligger noen dypere vurderinger, gjerne ubevisste, som gjør at du velger den destruktive, kortvarige nytelsen til fordel for det du sier at du ønsker i det lange løp.

Gjentatte valg former vaner. Det eneste i livet som skjer av seg selv, er forfallet. Menneskekroppen trenger fysisk bevegelse for å forebygge sykdommer og skader. Menneskesinnet trenger mental trening for å ikke visne bort, men for å holdes vital også i alderdommen. Og menneskets trosliv trenger praksiser og rytmer i hverdagen for å bygge et disippelliv. Disse skjer ikke av seg selv, men formes gjennom gjentatte valg som vi må ta selv. Hvis vi, gjennom 4,5 timer om dagen, forer oss med digitale budskap

uten å spørre oss om dette er vaner som former livet dit vi vil ha det, så overlater vi kontrollen til Meta, TikTok, Netflix og NRK.

Og våre vaner er sentrale i å prege vår virkelighet.

Derfor vil jeg utfordre deg til å ta kontrollen i livet. Still deg et ærlig spørsmål om hva som er din visjon, ditt bilde av det gode liv. Snakk med Gud om det og be ham om å legge ned i ditt hjerte sin visjon for ditt liv. For du er hans verk, skapt i Kristus Jesus til gode gjerninger som Gud på forhånd har lagt ferdige for deg, for at du skal vandre i dem, for å låne ord fra Paulus’ brev til efeserne. La deretter dette bildet prege dine vurderinger, valg og vaner i møte med skjermene. Det betyr at du må ta bevisste valg. Kanskje du må velge bort noe. Kanskje du må møte noe med et mer årvåkent sinn. Og noen skjermvaner kan du kanskje bruke med enda større frimodighet.

«Følg meg», sa Jesus. Han inviterer oss til et liv sammen med ham, et liv der vi får oppleve bredden og lengden, høyden og dybden i hans kjærlighet. Bruk skjermene til et redskap for det – for Guds rike, til Guds ære.

Natten til 19. juli 1991 ble Tony Hughes, en 31 år gammel mann fra Madison, Wisconsin, lokket inn i en tilsynelatende vanlig leilighet. Det som fulgte, var alt annet enn vanlig. Tony ble brutalt slått i hodet, bevisstløs, bundet fast og utsatt for grove overgrep før han ble drept. Dette er ikke en historie fra en skrekkfilm. Det er virkeligheten. Tony var døv, hadde familie og venner, og levde et vanlig liv – inntil han ble et av ofrene for seriemorderen Jeffrey Dahmer. 

I dag kjenner mange historien gjennom Netflix-serien Dahmer – Monster. Serien har tatt verden med storm og blitt sett av millioner. Men hvordan skal vi egentlig forholde oss til at ekte, menneskelige tragedier blir til underholdning? Moren til Tony sier det rett ut: «Det er trist at folk kan ta vår sorg og tjene penger på den.» 

True crime-sjangeren har eksplodert i popularitet de siste årene. Podkaster, dokumentarer og serier forteller historier om vold, drap og kriminalitet på løpende bånd. Mange av disse produksjonene lages som store Hollywood-produksjoner, med dramatiske scener, intense lydspor og spenningsoppbygging som i en actionfilm. Dette gjør dem svært fengende, men det har også en mørk bakside: Jo mer spektakulære og fengende disse historiene framstår, desto lettere glemmer vi at det handler om ekte mennesker og ekte tragedier. 

Så hvor går egentlig grensen? Når blir true crime noe mer enn bare underholdning? Og når krysser det over til noe som oppleves som respektløst og på kanten til sosial pornografi? 

Jeg har ikke svaret, men det finnes utvilsomt tilfeller der true crime har hatt en viktig funksjon. For eksempel når sjangeren fungerer som en form for rettferdighetssøker: når den bidrar til å avdekke feil i rettssystemet, gir stemme til ofre for justismord, og setter søkelys på alvorlige samfunnsproblemer.  

Eksempler på dette her til lands er seriene om Birgitte Tengs og Baneheia-drapene. Begge har bidratt til å avdekke justismord. Men også her finnes dilemmaer. Familien til Birgitte Tengs har uttrykt at de ikke ønsker at datterens brutale død skal bli til underholdning, og pårørende i Baneheia-saken har flere ganger tatt til orde for at mediedekningen sliter på dem. 

En annen utfordring ved true crime er hvordan det presenteres. Når folk som ikke lenger lever, fremstilles som skyldige uten mulighet til å forsvare seg, viskes linjen mellom fakta og spekulasjon ut. Dette gjelder blant annet serier som Leaving Neverland og This Is the Zodiac Speaking. Det gjør det vanskelig for oss som seere å skille sannhet fra sensasjon, og å vite hvordan vi bør forholde oss til historien som blir presentert. 

True crime balanserer på en knivsegg mellom opplysning og sensasjon. Sjangerens styrke er at den kan belyse viktige spørsmål om rettssikkerhet, maktmisbruk og systemsvikt. Samtidig utfordrer den oss som seere.

Det er ikke så enkelt som å si at hele sjangeren er problematisk. Det er heller ikke noe galt i at slike serier engasjerer og underholder. Problemet oppstår først når underholdningen skjer på bekostning av respekten for ofrene og deres pårørende. 

Når vi glemmer at bak hvert navn og hver historie finnes ekte mennesker, mister vi noe vesentlig – både som samfunn og som enkeltmennesker. Vi må derfor tenke oss om to ganger før vi gjør andres verste øyeblikk til fredagsunderholdning eller en “snakkis” rundt lunsjbordet.  

Selv har jeg kjent behovet for noen kontrollspørsmål – noe jeg minner meg selv på når jeg setter på en ny dokumentar:

True crime kan ha en viktig funksjon. Men den må formidles med omtanke og respekt – og vi må møte den med samme holdning. Dette er ikke fiksjon. Det er liv, smerte og tap. 

Fra et kristent ståsted handler dette ikke bare om medieetikk, men om menneskeverd. Troen lærer oss at hvert menneske er skapt i Guds bilde og har ukrenkelig verdi – uansett hva de har gjort eller vært utsatt for. Som det står i Ordspråkene 4:23:“Bevar ditt hjerte framfor alt du bevarer, for livet går ut fra det.” 

Det handler også om hva vi lar prege oss – og hvordan det former vårt syn på andre menneskers skjebner.