Vi har dratt til Nasjonalbiblioteket på vår årlige skattejakt etter filmer som man ikke får sett noe annet sted. Denne gangen er vi på sporet av det som potensielt er Norges første skrekkfilm: Leif Sindings HEKSENETTER (1954). Her får du servert vampyrer, okkultisme, krig, galskap og kjærlighet, og onkelen til Lars Mjøen i rollen som en alkoholisert og vittig lege. Og dette er hele fire år før DE DØDES TJERN (1958). På grunn av sine koblinger til NS var ikke Leif Sinding noen populær mann etter krigen. Kan det ha påvirket pressemottakelsen av filmen? Og innfrir den tittelen som Norges første skrekkfilm?