Da jeg var 17 år, fikk lillebroren min kreft. Det kom som et sjokk. Jeg var med ham på sykehuset da han fikk cellegift. De første gangene var ikke så ille, men da han begynte å miste håret, fargen i huden, humøret og motet, var det veldig vanskelig. Det hele føltes så håpløst, for det var ingenting jeg kunne gjøre. Jeg prøvde å ta med puter, tepper, en gang tok jeg med et pornoblad, men ingenting var morsomt nok. Til slutt var vi så triste, jeg grua meg skikkelig til å være der. En dag hørte vi en lyd vi aldri hadde hørt i gangene før. Det var en slags tute-lyd. Etterhvert ble lyden til bråk og latter. Jeg måtte ut å se hva som skjedde, og nedover gangen kom fire, fem mennesker med legedrakter, fulle av farger. De hadde røde neser, de var klovner. Da de kom inn til oss, skjedde det noe som forandret hele rommet. Først begynte broren min å le, etterhvert resten av gjengen. Det var helt utrolig! Jeg så på broren min, som smilte og som fikk farge i kinnene, og jeg tenkte: «A-ha, det er dette han trenger, det er dette jeg kan gjøre for ham.» Fra det øyeblikket var livet mitt forandret.