Nå kommer sesong 2 av podkasten Folk. Her får du korte fortellinger fra menneskene rundt deg, med deres egne ord. Hør podkasten i Aftenposten-appen eller hos PodMe.

De første følelsene merket jeg vel mot slutten av barneskolen. Det fantes ikke noe ord for det. Og om det ble nevnt, var det i det mest negative ordelag som noe helt uønsket i samfunnet. Jeg husker jeg så på en skolekamerat i smug, men det var umulig å snakke om disse følelsene. Mor var aktiv i misjonssambandet, men den kristne troen jeg hadde vokst opp med, var så trang. Det var så mye prat om skam og synd, at jeg til slutt måtte melde meg ut av kirken. Men jeg kunne ikke gi slipp på den kristne tro, for det var en så stor del av identiteten min. I oktober 1968 var jeg blitt medlem av DNF48. Det var den homofile organisasjonen som fantes da. Jeg savnet et miljø hvor man kunne snakke om homofili og kristendom i samme setning, og det fantes bare ikke. Så da vokste ideen min frem, jeg ønsket å lage et slikt miljø.

Jeg møter så mange fordommer på så mange arenaer. Da må jeg hele tiden overbevise andre om at jeg duger, selv om jeg har funksjonshemmingene. Listen blir så utrolig høy. Når man ikke passer inn i A4-formatet, blir ting så vanskelig. Kan jeg ikke bare få prøve? Jeg har et kombinert hørsels- og synstap som defineres som døv og blind. Mye av handikappet handler om at jeg blir så fort sliten, fordi jeg anstrenger meg sånn for å oppfatte andre og omgivelsene. Men innen hest og ridning har jeg fått lov å være litt i fred, være meg selv. Ingen kan si: «Nei, du kan ikke ri – du kan ikke se eller høre». Det har vært så godt. På hesteryggen får jeg en følelse av å kunne bevege meg fritt, på tross av funksjonshemming. Jeg begynte med dressurridning i 2008, og har vunnet flere medaljer i nasjonale og internasjonale mesterskap med hesten Jesper. Han døde for fem år siden. Det var en veldig traumatisk opplevelse for meg.

«Mammaen min var på en måte verdens kuleste mamma. Hun var så frisluppen, morsom og var veldig opptatt av å stå opp for dem som hadde det verre enn henne. Vi bodde i et lite rekkehus i Odense i Danmark og vi syklet overalt – det hele var veldig idyllisk.

Da jeg var sju år, fortalte mamma meg at jeg skulle flytte til tanten min i Norge. Jeg gråt hele natten. For jeg hadde jo ikke lyst til å flytte fra mammaen min, fra alt jeg kjente, til et fremmed land med et fremmed språk. Selv om mamma virkelig ønsket å være en god mamma, fikk hun det ikke alltid til, for hun drakk jo altfor mye og røykte i tillegg ganske mye hasj. Da hun drakk, ble hun den hun ønsket å være, hun følte kanskje hun mestret mer. Jeg ble boende hos tanten min til jeg ble voksen. En kveld i fjor sommer fikk jeg en SMS fra tanten min. «Du må ringe meg! Mammaen din er på sykehus.» Og da innså jeg at dagen jeg har ventet på i veldig mange år var her.»

Da jeg var 17 år, fikk lillebroren min kreft. Det kom som et sjokk. Jeg var med ham på sykehuset da han fikk cellegift. De første gangene var ikke så ille, men da han begynte å miste håret, fargen i huden, humøret og motet, var det veldig vanskelig. Det hele føltes så håpløst, for det var ingenting jeg kunne gjøre. Jeg prøvde å ta med puter, tepper, en gang tok jeg med et pornoblad, men ingenting var morsomt nok. Til slutt var vi så triste, jeg grua meg skikkelig til å være der. En dag hørte vi en lyd vi aldri hadde hørt i gangene før. Det var en slags tute-lyd. Etterhvert ble lyden til bråk og latter. Jeg måtte ut å se hva som skjedde, og nedover gangen kom fire, fem mennesker med legedrakter, fulle av farger. De hadde røde neser, de var klovner. Da de kom inn til oss, skjedde det noe som forandret hele rommet. Først begynte broren min å le, etterhvert resten av gjengen. Det var helt utrolig! Jeg så på broren min, som smilte og som fikk farge i kinnene, og jeg tenkte: «A-ha, det er dette han trenger, det er dette jeg kan gjøre for ham.» Fra det øyeblikket var livet mitt forandret.

Jeg har synestesi, og for meg er det «spatial» - romlig. Synestesi er en tilstand som gjør at jeg opplever sanser som lukt, smak og lyd som fysiske former – abstrakt geometri. Formene kan være utrolig vakre, og kan bevege seg foran meg eller gjennom kroppen min, for eksempel. Jeg kan se toner jeg spiller som streker eller søyler, av og til glassplater. Når jeg setter meg ved klaviaturet i rådhustårnet, åpner jeg sansene veldig mye. Og da får jeg full tilgang! For meg handler jobben om å gi klokkespillet tilbake til byen. Jeg forsøker å beskrive det folk står oppi. Det kan være følelser eller ting som skjer i nyhetene. Etter nyttår var det for eksempel mye tristhet. Det var jordraset på Gjerdrum og folk var slitne etter korona. Da spilte jeg inn Everybody Hurts med REM. Når jeg sitter og øver der oppe, tar jeg inn veldig mye av byen. Alt smelter inn i hverandre. Jeg liker disse bylydene når alt smelter inn i hverandre. Fuglene som kvitrer. Menneskene som begynner å våkne. Helheten. Det er veldig inspirerende.

Å få beskjed om at jeg trengte ny lunger for å overleve, var brutalt. Jeg hadde lest meg opp, og etter mine beregninger kunne jeg kanskje leve fem år til etter transplantasjonen. Det å lese statistikk i en så sårbar situasjon, er jo ikke lurt i det hele tatt.Jeg var så redd, bare tanken på at de skulle dele meg opp i to for å grave i kroppen min – ta ut noe og sette inn noe – det gjorde meg jo redd! Så kom et avgjørende øyeblikk. Jeg husker det var så mørkt. Jeg kjente at jeg fløt litt ut av kroppen og havnet et sted jeg følte omsluttet meg av kjærlighet. Hadde jeg sluppet taket da, er jeg ganske sikker på at jeg ikke hadde vært her nå. Men jeg kjente så veldig på at jeg vil jo være her, så jeg klarte å holde fast, holde på håpet. Jeg tror håp er så viktig. Om du har et lite snev av håp om at ting kan bli bedre, kan det holde deg i live. Det var en helt vanlig onsdag da jeg fikk telefonen fra Rikshospitalet om at de hadde funnet nye lunger til meg. Men da jeg la på, kjente jeg: «Dette går ikke, jeg er ikke klar!

Helt siden jeg var liten, har jeg vært veldig usikker og engstelig. Jeg er fra et lite sted som heter Finnskogen. På barneskolen kjente jeg meg alltid veldig annerledes enn alle de andre. Jeg ble ertet fordi jeg var feminin. Jeg kjente det ble for trangt for meg der. Etter grunnskolen flyttet jeg til Oslo. Endelig kunne jeg strekke armene i været og leve livet mitt! Jeg ville ikke være engstelig mer og gjorde alt for å være utadvendt og kul. Så i den perioden ble det utrolig mye alkohol, hasj og ble med folk hjem etter byen i mye større grad. Men jeg kjente et sted inni meg at jeg ikke likte sånn jeg var blitt. Jeg ønsket å begynne på nytt med blanke ark og min utvei skulle bli studier i Volda. Tre dager før avreise fikk jeg en veldig kjip beskjed: «Du har HIV» Tiden sto helt stille. Jeg ble kjempelei meg, redd, bekymret for fremtiden, for partnerskap, barn, stigmatisering, diskriminering, sex.

Jeg klippet håret mitt, jeg stjal buksene til broren min, jeg startet en sakte forvandling. Jeg hørte historier fra andre som sa de var “født i feil kropp”, og kjente meg veldig igjen. Fra Rikshospitalet fikk jeg forespeilet at en prosess med å skifte kjønn ville ta tre år. Det hadde jeg ikke tid til! En bekjent av en bekjent var behjelpelig med å skaffe testosteron, som jeg begynte å ta jevnlig. Jeg begynte å like kroppen min. Jeg ble dratt lenger og lenger inn i den verden jeg hadde stupt inn i. Jeg kastet meg etter oppmerksomhet. «Jeg var bra, jeg var best». Så endret alt seg - igjen.

Etter en ulykke i 2016, fikk jeg en alvorlig hodeskade. Det har gjort at livet arter seg veldig annerledes. Jeg er veldig glad for at jeg ikke sitter i rullestol. Men av og til føles det som om hjernen sitter i rullestol. Jeg vet at jeg har hatt samtaler med både venninner og barna mine som jeg ikke husker. Det plager meg. Og det er vanskelig å akseptere at jeg ikke skal kunne jobbe mer enn to dager i uken. Raskt tempo, fire oppgaver i slengen, dunk-dunk-dunk. Det har vært meg. Nå går ikke det lenger. Jeg kan ikke ha så korte frister. Ting må ta tid. Og overfor dem som har kjent meg som den Tonje - den engasjerte, som har hatt politiske verv, som har hatt tusen baller i luften...hvem er jeg da? Er jeg interessant nok? Er det spennende å være sammen med meg? Slike spørsmål som er knyttet til identitet melder seg. For jeg har ikke like mye å bidra med lenger.