I denne talen prøver eg å setja versa i Salme 32 i samanheng med kvarandre til ein samla bodskap. Salma er svært sentral i Bibelen, og ligg til grunn for grunntankane i Romerbrevet 4 i Det nye testamentet.

For å seia ja til oss, måtte Gud, vår gode Far, seia nei til Jesus

Guds lover er sanne og gode. Han vil vraka alle som vrakar dei. Det er eit visst alvor over det.

Teksten som det her blir talt over er Salme 103,1-5. Denne handlar om gode grunnar til å lova og prisa Herren, vår Gud, og den effekten lovsongen har på liva våre.

Salmisten åtvarar lesaren mot å leva dobbeltliv. Så mange kristne leiarar lever i skjult synd på privaten medan alt ser rett og godt ut i det offentlege. Å forkynna ein standard for andre, og ha ein lågare standard for sitt eige liv, er vegen ut av samfunnet med Gud og Guds rike.

Ingen kan produsera åndeleg liv, det må me få frå Gud, og det blir gjeve til dei som audmjukar seg og ber om det.

Guds ord lyser for oss slik at me ser kor den rette vegen går, den som endar opp hos Gud.

Guds ord er mat for sjela og ei kraftkjelde for trua og livet, og i dag fokuserer med på ordet sin utrustande verknad.

Når me er lydige mot Guds ord, blir me kloke kristne. Lever me i ulydnad, blir me ukloke kristne.

Tale over Jesaja 43,18-21 der Herren lovar Israel å gjera noko nytt. Kva var dette nye? Den Heilage Andens kraftfulle nærvær i alle Jesustruande menneske, og så lenge me drikk av denne velsigninga, vil nytt liv bli skapt rundt oss. Folk blir dregne til Gud, tilgjevne, atterfødde og fylte av Anden, og så skjer det nye igjen med nye folk.