Teksten som det her blir talt over er Salme 103,1-5. Denne handlar om gode grunnar til å lova og prisa Herren, vår Gud, og den effekten lovsongen har på liva våre.

Salmisten åtvarar lesaren mot å leva dobbeltliv. Så mange kristne leiarar lever i skjult synd på privaten medan alt ser rett og godt ut i det offentlege. Å forkynna ein standard for andre, og ha ein lågare standard for sitt eige liv, er vegen ut av samfunnet med Gud og Guds rike.

Ingen kan produsera åndeleg liv, det må me få frå Gud, og det blir gjeve til dei som audmjukar seg og ber om det.

Guds ord lyser for oss slik at me ser kor den rette vegen går, den som endar opp hos Gud.

Guds ord er mat for sjela og ei kraftkjelde for trua og livet, og i dag fokuserer med på ordet sin utrustande verknad.

Når me er lydige mot Guds ord, blir me kloke kristne. Lever me i ulydnad, blir me ukloke kristne.

Tale over Jesaja 43,18-21 der Herren lovar Israel å gjera noko nytt. Kva var dette nye? Den Heilage Andens kraftfulle nærvær i alle Jesustruande menneske, og så lenge me drikk av denne velsigninga, vil nytt liv bli skapt rundt oss. Folk blir dregne til Gud, tilgjevne, atterfødde og fylte av Anden, og så skjer det nye igjen med nye folk.

Den som forkynner Guds lov og vilje må rekna med stor motstand i ei fallen verd. Det er ikkje minst aktuelt på ei tid som dette.

I denne vesle refleksjonen legg eg vekt på dette med tilgjengelegheit. At evangeliet om Jesus etter første pinsedag er blitt gjort tilgjengeleg for alle jordas folk, og at alle kristne har fått tilkgang til Guds kraft.

Me lever i ei tid då ting endrar seg fort på mange områder. Det er lett å bli svimmel. Men Guds ord står fast, og alle som står fast i Guds ord, står også fast.