Andreas Hegertun underviser fra Johannesevangeliet kapittel 1, med utgangspunkt i hvordan tro kan leves i urolige tider. Han tar for seg hvordan Jesus møter de første disiplene og ser potensialet i dem før de selv gjør det. Gjennom bibelteksten viser han hvordan mennesker inviteres til å utforske tro gjennom relasjon og erfaring. Talen løfter fram hvordan Jesus gir mennesker ny identitet, retning og ansvar.

Egil forkynner om at vi ikke bare har havnet der vi er, men at vi er sendt av Gud. Han minner om at Gud elsker alle mennesker, og at vi er kalt til å dele det videre først og fremst der vi lever hverdagen vår. Misjon handler derfor ikke bare om å reise langt, men om hvordan vi møter mennesker på jobb, skole og i nabolaget. Gud er allerede til stede overalt, og vi får være med på det han gjør. Budskapet er enkelt: Du er ikke her tilfeldig, livet ditt har en mening, og du er kalt til å gjøre Jesus synlig i din hverdag.

Egil Lund Svartdahl tar utgangspunkt i et bilde: det finnes mange fattige som pusser sko, men nesten ingen rike som bøyer seg ned for å gjøre det samme. Det nærmeste bildet vi kommer, er Jesus som vasker disiplenes føtter. Derfra viser han at kallet til kristne – og til kirken – er et kall til fellesskap og tjeneste. Vi er skapt relasjonelle, avhengige av hverandre, og trenger et bærekraftig fellesskap preget av nåde, ikke prestasjon. Kirken er ikke først et bygg, men en familie. Storhet handler ikke om hva vi oppnår, men om hvem vi tjener – og vi tjener Gud når vi tjener mennesker.

Egil Lund Svartdahl starter med et bilde om tapte anrop fordi mobilen (og kanskje hjertet) står på lydløs. Sånn kan det være med Gud også. Etter syndefallet gjemmer mennesket seg i skam, men Gud roper fortsatt: «Hvor er du?» – han kaller oss ved navn fordi han elsker og savner. Derfra snakker Egil om kirkens kall: å være en sunn, balansert menighet med tydelige hensikter, og at kallet først og fremst ikke handler om hva du skal gjøre, men hvem du er kalt til. Tilbedelse og disippelskap er et livslangt “kom og følg meg”.

Daniel Egeli starter året med et ærlig blikk på livet: tiden går fort, og vi kommer aldri tomhendt inn i et nytt år – vi bærer både gode minner og smerte. Han deler om en tro som ikke alltid føles sterk, men som likevel har et sentrum: Jesus. Med Johannes Åp 3,20 som bilde beskriver han Gud som banker på døra – ikke for å presse seg inn, men for å bli invitert. Og så utfordrer han oss: kanskje Jesus ikke bare banker på ytterdøra, men også på de lukkede rommene i livet vårt – det vi skammer oss over, frykter eller ikke orker å rydde. Bønnen for 2026: åpne alle rom.

Simen Trannum taler i advent – ventetid – om hva vi egentlig venter på. Han utfordrer vår tids kobling mellom rikdom/suksess og lykke, og repeterer tre forvalter-perspektiver: Alt vi har er mottatt; penger brukes til å tjene mennesker (ikke omvendt); makt løfter, ikke trykker ned. «Der skatten din er, der vil hjertet ditt være» leder til fortellingen om Sakkeus: Jesus kaller ved navn, kommer hjem til ham, og kjærligheten skaper omvendelse og raushet (halvparten til de fattige, firedobbelt tilbake). Tro er gave, ikke prestasjon. Jesus vil inn – og han lar oss ikke forbli like; etterfølgelse sprer «velduft» i omgivelsene (eksempler fra rus, influenser, kall). Invitasjon: ta imot nåde, la hjertet formes og forvalt livet til andres beste.

Mathias Lofthus Berntsen taler om livets begrensninger, svakhet og Guds nåde. I en hverdag preget av tempo, utilstrekkelighet og slitne mennesker minner han om at Gud ikke velger de sterkeste kandidatene, men bærer svake leirkrukker. Med Moses og Paulus som bakteppe viser han hvordan Guds kraft fullendes nettopp i svakhet: «Min nåde er nok for deg.» Svakhet er ikke fravær av Gud, men stedet der hans nærvær kan bli tydeligst. Vi er ikke kalt til perfeksjon eller å gå i egen kraft, men til å la oss bære. Sprekkene våre kan slippe lyset ut. Når vi er svake, er Gud sterk – og hans nåde er tilstrekkelig.

Juleevangeliet begynner ikke med «et barn er født i Betlehem». Det begynner med en hel masse folk som venter. En av dem het Simeon. Han lærer oss at vi alle venter på noe, men at troende kan vente med forventning.

Andreas Hegertun avslutter forvaltningsserien med «arbeid». Menneskelivet er både kort (her og nå) og uendelig (evigheten) – derfor arbeider en kristen forvalter med to ting: ansvar og begrensning. Arbeid er grunnleggende godt (skapelsen) og en del av ett helhetlig liv med Gud (inkarnasjonen) – ikke en «uåndelig» sone. Vi ærer Gud ved å gjøre skikkelig arbeid og leve synlig godt for andre (Paulus: «den som ikke vil arbeide, skal heller ikke spise» – samtidig gir vi til dem som ikke kan). Begrensning handler om å sortere kjærlighetene (Augustin): søk først Guds rike, ikke bygg identitet kun på jobb. Når håpet og verdien vår hviler i Gud, kan vi arbeide bedre, friere – og la resten falle på plass.

Egil Lund Svartdahl fortsetter serien om forvaltning med fokus på skaperverket. Åpningshistorien om forretningsmannen som ga «eierens» overskudd setter tonen: Vi er ikke eiere – vi er forvaltere. Menneskets oppdrag er å «dyrke og passe» – ikke bare bruke, men beskytte. Egil kobler dette til vår tid: klimakrise, ansvar, og fristelsen til fornektelse/fortrengning. Hvorfor forvalte? Tilbedelse (alt er Guds), nestekjærlighet (rettferdighet), og håp om nyskapelse. Hvordan? Takknemlighet, nøysomhet («nok-somhet»), rettferdighet. Til slutt: underet med brødene er også et fordelingsunder – Gud velsigner det vi deler. Forvalterskap er praktisk kjærlighet til Gud, mennesker og jorda.