Simen Trannum taler i advent – ventetid – om hva vi egentlig venter på. Han utfordrer vår tids kobling mellom rikdom/suksess og lykke, og repeterer tre forvalter-perspektiver: Alt vi har er mottatt; penger brukes til å tjene mennesker (ikke omvendt); makt løfter, ikke trykker ned. «Der skatten din er, der vil hjertet ditt være» leder til fortellingen om Sakkeus: Jesus kaller ved navn, kommer hjem til ham, og kjærligheten skaper omvendelse og raushet (halvparten til de fattige, firedobbelt tilbake). Tro er gave, ikke prestasjon. Jesus vil inn – og han lar oss ikke forbli like; etterfølgelse sprer «velduft» i omgivelsene (eksempler fra rus, influenser, kall). Invitasjon: ta imot nåde, la hjertet formes og forvalt livet til andres beste.

Mathias Lofthus Berntsen taler om livets begrensninger, svakhet og Guds nåde. I en hverdag preget av tempo, utilstrekkelighet og slitne mennesker minner han om at Gud ikke velger de sterkeste kandidatene, men bærer svake leirkrukker. Med Moses og Paulus som bakteppe viser han hvordan Guds kraft fullendes nettopp i svakhet: «Min nåde er nok for deg.» Svakhet er ikke fravær av Gud, men stedet der hans nærvær kan bli tydeligst. Vi er ikke kalt til perfeksjon eller å gå i egen kraft, men til å la oss bære. Sprekkene våre kan slippe lyset ut. Når vi er svake, er Gud sterk – og hans nåde er tilstrekkelig.

Juleevangeliet begynner ikke med «et barn er født i Betlehem». Det begynner med en hel masse folk som venter. En av dem het Simeon. Han lærer oss at vi alle venter på noe, men at troende kan vente med forventning.

Andreas Hegertun avslutter forvaltningsserien med «arbeid». Menneskelivet er både kort (her og nå) og uendelig (evigheten) – derfor arbeider en kristen forvalter med to ting: ansvar og begrensning. Arbeid er grunnleggende godt (skapelsen) og en del av ett helhetlig liv med Gud (inkarnasjonen) – ikke en «uåndelig» sone. Vi ærer Gud ved å gjøre skikkelig arbeid og leve synlig godt for andre (Paulus: «den som ikke vil arbeide, skal heller ikke spise» – samtidig gir vi til dem som ikke kan). Begrensning handler om å sortere kjærlighetene (Augustin): søk først Guds rike, ikke bygg identitet kun på jobb. Når håpet og verdien vår hviler i Gud, kan vi arbeide bedre, friere – og la resten falle på plass.

Egil Lund Svartdahl fortsetter serien om forvaltning med fokus på skaperverket. Åpningshistorien om forretningsmannen som ga «eierens» overskudd setter tonen: Vi er ikke eiere – vi er forvaltere. Menneskets oppdrag er å «dyrke og passe» – ikke bare bruke, men beskytte. Egil kobler dette til vår tid: klimakrise, ansvar, og fristelsen til fornektelse/fortrengning. Hvorfor forvalte? Tilbedelse (alt er Guds), nestekjærlighet (rettferdighet), og håp om nyskapelse. Hvordan? Takknemlighet, nøysomhet («nok-somhet»), rettferdighet. Til slutt: underet med brødene er også et fordelingsunder – Gud velsigner det vi deler. Forvalterskap er praktisk kjærlighet til Gud, mennesker og jorda.

Daniel Egeli setter kursen for en miniserie om forvaltning – med det mest betente temaet først: penger. Poenget hans er enkelt og utfordrende: Vi eier ikke, vi forvalter. Alt vi er og har, kommer fra Gud. Jesus’ lignelse om talentene setter forventning: bruk det du har – for eierens vilje. Derfor spør Daniel: Er du eier eller forvalter? Penger kan gjøre oss trange, men i Guds hender blir de til matpakker som metter mange, barmhjertige samaritan-valg og enkens modige offer. “For intet har dere fått, for intet skal dere gi.” Givertvil ikke; gi med glede. Forvalterskap er et privilegium – og veien til ekte frihet og glede.

Siri Novak Øen avslutter saligprisningene med “Salige er de som forfølges for rettferdighets skyld – for himmelriket er deres.” Hun deler sterke møter via Stefanusalliansen – blant annet vitnesbyrd fra Nord-Korea – og minner om at trosfrihet krenkes, men håpet lever. Jesus sier ikke “salige er de forfulgte” generelt, men de som forfølges for rettferdigheten: Guds aktive nærvær, kjærlighet satt i bevegelse. Siri skiller mellom ytre forfølgelse og indre – når Den hellige ånd “forfølger” oss, lutrer hjertet som gull i ild. Himmelriket er nåde – her og nå – som former liv til rettferdighet, barmhjertighet og fred.

Andreas Hegertun knytter kjærlighet og sorg tett sammen – to planter i samme jord. På Allehelgen gir han to “umulige” utfordringer: aksepter vår dødelighet og våg å tro på udødelighet. Vi øver hjertet (ars moriendi): legg merke til hva som vokser i deg – stolthet, bitterhet… eller takknemlighet. Håpet vårt er fundert i Jesu oppstandelse (Maria ved graven), fullstendig (ny himmel og ny jord, kroppens oppstandelse) og fungerende her og nå: det gir lavere skuldre, mer rettferdighet, tilgivelse og kjærlighet i praksis. Vi faller ikke i tomhet, men i Guds hender. Nattverden blir en liten forsmak på festen som kommer – der Gud gjør alle ting nye og tørker hver tåre.

Egil Lund Svartdahl tar for seg den sjuende saligprisningen: «Salige er de som skaper fred.» I en verden full av krig minner han om at Guds fred (shalom) er mer enn fravær av konflikt – det er helhet, harmoni og legedom. Å være fredsskaper er aktivt: møte sår, sinne og bitterhet før de blir gift; våge sannhet og rettferdighet, ikke konfliktskyhet. Fienden sår splittelse, men Jesus – Fredsfyrsten – betalte fredsprisen på korset. Korset er et fredssymbol: Gud forsonet verden med seg, og kaller oss til forsoning med hverandre. Når våre sår blir rene, kan andre finne legedom i dem. «Salige er de som skaper fred – de skal kalles Guds barn.»

Vetle Jarandsen peker på at tro er "på vei tilbake" – flere melder seg inn i kirken og kjøper Bibelen – men bak tallene står enkeltmennesker som søker mening. Dagens saligprisning: «Salige er de rene av hjertet, for de skal se Gud.» Jesus flytter renhet fra ytre ritualer til indre forvandling: hjertet renses av nåde, og vi lever ærlig, udelt og helhjertet. Dåp blir et ytre tegn på en indre bestemmelse. Fra Eden til Åpenbaringen tegnes håpet: en dag skal vi se Gud fullt ut; her og nå ser vi glimt når vi bekjenner, tilgir, viser barmhjertighet og lever som lys og salt. Bønn: «Gud, skap i meg et rent hjerte.»