Siri Novak Øen avslutter saligprisningene med “Salige er de som forfølges for rettferdighets skyld – for himmelriket er deres.” Hun deler sterke møter via Stefanusalliansen – blant annet vitnesbyrd fra Nord-Korea – og minner om at trosfrihet krenkes, men håpet lever. Jesus sier ikke “salige er de forfulgte” generelt, men de som forfølges for rettferdigheten: Guds aktive nærvær, kjærlighet satt i bevegelse. Siri skiller mellom ytre forfølgelse og indre – når Den hellige ånd “forfølger” oss, lutrer hjertet som gull i ild. Himmelriket er nåde – her og nå – som former liv til rettferdighet, barmhjertighet og fred.

Andreas Hegertun knytter kjærlighet og sorg tett sammen – to planter i samme jord. På Allehelgen gir han to “umulige” utfordringer: aksepter vår dødelighet og våg å tro på udødelighet. Vi øver hjertet (ars moriendi): legg merke til hva som vokser i deg – stolthet, bitterhet… eller takknemlighet. Håpet vårt er fundert i Jesu oppstandelse (Maria ved graven), fullstendig (ny himmel og ny jord, kroppens oppstandelse) og fungerende her og nå: det gir lavere skuldre, mer rettferdighet, tilgivelse og kjærlighet i praksis. Vi faller ikke i tomhet, men i Guds hender. Nattverden blir en liten forsmak på festen som kommer – der Gud gjør alle ting nye og tørker hver tåre.

Egil Lund Svartdahl tar for seg den sjuende saligprisningen: «Salige er de som skaper fred.» I en verden full av krig minner han om at Guds fred (shalom) er mer enn fravær av konflikt – det er helhet, harmoni og legedom. Å være fredsskaper er aktivt: møte sår, sinne og bitterhet før de blir gift; våge sannhet og rettferdighet, ikke konfliktskyhet. Fienden sår splittelse, men Jesus – Fredsfyrsten – betalte fredsprisen på korset. Korset er et fredssymbol: Gud forsonet verden med seg, og kaller oss til forsoning med hverandre. Når våre sår blir rene, kan andre finne legedom i dem. «Salige er de som skaper fred – de skal kalles Guds barn.»

Vetle Jarandsen peker på at tro er "på vei tilbake" – flere melder seg inn i kirken og kjøper Bibelen – men bak tallene står enkeltmennesker som søker mening. Dagens saligprisning: «Salige er de rene av hjertet, for de skal se Gud.» Jesus flytter renhet fra ytre ritualer til indre forvandling: hjertet renses av nåde, og vi lever ærlig, udelt og helhjertet. Dåp blir et ytre tegn på en indre bestemmelse. Fra Eden til Åpenbaringen tegnes håpet: en dag skal vi se Gud fullt ut; her og nå ser vi glimt når vi bekjenner, tilgir, viser barmhjertighet og lever som lys og salt. Bønn: «Gud, skap i meg et rent hjerte.»

David André Østby løfter fram saligprisningen: «Salige er de barmhjertige, for de skal få barmhjertighet.» Han starter med verdensberømte taler, men peker på at Jesu ord har formet verdiene våre dypest. Barmhjertighet er både karakter (hvem vi blir) og handling (hva vi gjør). Jesus sprenger regnskapstenkingen vår – ikke 7, men «70×7» ganger. Lignelsen om den ubarmhjertige tjeneren viser alvoret: Den som har fått stor nåde, kalles til å gi stor nåde. Tilgivelse er ikke å bagatellisere eller glemme, men å sette både andre og oss selv fri – ofte over tid og med Den hellige ånds hjelp.

Andreas Hegertun fortsetter serien om Jesu undervisning – enkel i form, men krevende i dybde. Som fiolinøving: det ser lett ut, men formes over tid. Dagens fokus er saligprisningen: «Salige er de som hungrer og tørster etter rettferdighet.» Tre spor: ekte sult (den virkelige nøden i oss og rundt oss), ekte rettferdighet (mer enn egne behov – også strukturer må forandres), og ekte metthet (Guds frelse som allerede er nær, men ikke fullt synlig ennå). I en skrolle-kultur lærer Jesus oss å vente, håpe og handle. Lidelse kan forme utholdenhet, utholdenhet et prøvet sinn – og håpet forankres i Gud. Salige er de sultne: de skal mettes.

Egil Svartdahl tar oss med på “ydmykhetsskolen” – ikke en kokkeskole, men livet med Jesus som lærer. Han starter med bilder fra reality og Hellstrøm, før han viser hvordan Jesus inviterer disiplene tett på seg i Bergprekenen. Saligprisningene snur verden på hodet – eller retter den opp – og peker på et annerledes rike hvor makt ikke brukes til egen vinning, men til å tjene. Ydmykhet handler ikke om å tenke mindre om seg selv, men mindre på seg selv. Alt er av nåde, alt er til Guds ære. Her blir ingen utvist – og ingen utlært.

Daniel Egeli setter Saligprisningene inn i et stort bilde: Jesus kommer fra himmelriket til jorderiket og proklamerer «vend om – himmelriket er nær». Dagens fokus er «Salige er de som sørger, for de skal trøstes». «Salig» er ikke kortvarig lykke, men en gudgitt glede som bærer midt i stormen. Sorg har to spor: tap (død, brudd, muligheter som forsvant) – der Gud er nær og gir håp om gjenforening; og sorg over synd – som åpner hjertet for tilgivelse, ny start og ekte forvandling. Trøsten er både nå (i fellesskapet, ved Guds nærvær) og framtidig (ingen tårer). Jesus dekker bord midt i kaoset: kom med tomme hender og ta imot trøst.

Andreas Hegertun tar utgangspunkt i Dickens: “Det var den beste av tider, det var den verste av tider.” Sånn føles verden også i dag – full av muligheter, men også mørke. Han peker på Jeremia, en ung profet som følte seg for uerfaren, men som Gud likevel kalte. Kontrasten mellom kong Josjia som gjorde rett og Jojakim som bygde på urett viser at vi ikke kan leve todelte liv. Å kjenne Gud er å la bønn, lovsang og rettferdighet henge sammen. Johannes minner oss: elsker vi ikke mennesker, kjenner vi ikke Gud. Kristen tro handler om ett liv – helhjertet, integrert og sant.

Thomas Neteland tar oss med til Apostlenes gjerninger og spør: Hva gjør egentlig evangeliet troverdig? Han peker på tre ting. Først korset – der Jesus tok skylden, ikke som en superhelt som unngikk smerte, men som en Gud som led for oss. Så oppstandelsen – ikke bare en teori, men en fysisk Jesus som sto opp og til og med spiste fisk sammen med disiplene. Og til slutt kirken – en bevegelse som har overlevd motstand i 2000 år og fortsatt vokser over hele verden. Evangeliet lever fordi Jesus lever, og kirken er beviset på det.