
Sign up to save your podcasts
Or


I denne ‘ekspress-podden’ i bilen fra Oslo til Moss diskuterer vi hendelsen (OLD NEWS ALERT) mellom Erna og mannen hennes Sindre som blowet opp mediene for noen uker siden.
Vi har en innrømmelse om hva vi synes om norsk politikk. Svaret er kanskje ikke særlig politisk korrekt og vi lurer på om vi er dårlige samfunnsborgere og utakknemlige for vårt flotte demokrati. Men er det egentlig det det handler om? Og er Chloés velformulerte begrunnelse for hva hun tenker (eller ikke… ) om norsk politikk bare en forklaring som hun selv har lært seg å tro på?
Etter litt tekniske problemer med herpa Mac osv. er vi back in business! Denne episoden kommer rett fra London der Chloé kommer i kontakt med sine engelske røtter og Kim filosoferer over hvorfor det ikke finnes planker i England. Vi diskuterer våre egne lyttertall og spør om de gjør oss vellykkede, mislykkede eller om vi rett og slett gir beng. Hva er egentlig målet med podcasten hvis det ikke er å ha suksess? Og hva ER egentlig suksess?
En lytter utfordrer oss til å diskutere aldersforskjell i forhold og vi spør hva Chloé ville syntes om Kim ble sammen med en dame på hennes alder. Eller en venninne av henne?! Og hva om den nye typen til Chloé var direktør i Norsk Hydro, eldre enn Kim og kjørte fetere bil?
Vi lurer på hvorfor dette temaet ofte er mat for gossip - angår det egentlig noen andre enn de som er i forholdet, eller går det en grense der utenforstående kan fastslå at 'dette er feil’? Betyr det at man er golddigger eller har daddyissues hvis man liker eldre menn, eller at man er kvinnefiendtlig hvis man dater yngre kvinner? Og hvem bestemmer egentlig hvor stor forskjellen må være før det blir et problem?
Vi snakker om stress og at Chloé fremsto som svææært lite stresset da hun skulle på skolen da hun var liten. Var hun en dårlig elev eller bare naturlig zen som tiåring? Og var Kim en dårlig far da han backet hennes valg om å ikke gjøre lekser? Vi tar en kjapp runde innom hvordan folk snakket på 70-tallet, før vi spør oss selv: Er alt stress negativt, eller kan indre ubehag noen ganger være en drivkraft for positive handlinger?
Da Chloé var 14 år så hun i likhet med mange andre dokumentaren ‘Griseindustriens hemmeligheter’. Etter det sluttet hun å spise kjøtt. Men var det et rasjonelt valg, og er tilnærmingen hennes den samme i dag 5 år senere?
Vi snakker om å ‘stemme med lommeboka’ og Kim forteller om sin tilnærming til kjøttspising. Hvorfor er det så mange som lukker øynene for de triste sannhetene om kjøttindustrien og hvorfor føler vi det er en forskjell på en gris og en hund? Eller en edderkopp? Eller en gulrot? Mao, hvor ender egentlig det etiske dilemmaet og hvem bestemmer når det er ‘snilt’ å spise noe annet som lever?
I forrige uke hadde vi Kims kjæreste og kone som gjest, og denne uken står Chloés 'Shimmy' for tur! Simon forteller om en ‘grå sky’ som kom inn i livet hans da han gikk fra å være barn til å bli ungdom. Hvordan var det å leve inni det grå, hvordan påvirket det relasjoner med andre og hjalp det å spille Call of Duty?
Kim forteller hva han egentlig tenkte da han avla ekteskapsløftet, og lurer på hvorfor Chloé og Simon har valgt å være i et ‘seriøst’ forhold i en tid der uavhengighet (hva enn det betyr🤔) er blitt et så viktig ideal. Man klarer seg vel like bra alene - eller?
Hva skjer når voksne slår barn? Og kaller det barneoppdragelse? Og hvordan blir man selv som forelder når man er blitt utsatt for vold som liten? I denne episoden får dere møte moren til Chloé og Kim's kone, Roseanna. Til vanlig er hun nr 1 komiker i familien, men denne episoden tok en litt mer alvorstynget retning. Hvordan var det å vokse opp i London på 70-tallet? Hvordan skjønte hun at hun måtte rømme fra stedet hun vokste opp, og hva holdt henne tilbake?
Vi har fra starten av pod-eventyret teaset at vi skal vi snakke om dette. I mellomtiden har vi fått litt kalde føtter og lurer på om vi egentlig har rett til å si noe om temaet. Likevel vil vi med gode intensjoner prøve å skape en mer mangfoldig debatt. Det betyr som vanlig at dere må skyte inn deres vinklinger eller invitere dere selv på podden!
Er det optimistisk å tenke at vi kanskje er mer enige enn vi tror? Vi har meninger om den amerikanske forfatteren Robin DiAngelo’s meninger og hva som er ‘målet’ i hennes perspektiv. Og er det lov å håpe på en verden der et mangfold av farger og etnisiteter er bunn for nysgjerrighet og noe vi kan sette pris på, eller betyr det bare at vi er naive (og hvite)?
Disclaimer: I referanse til sangen om Vesle Hoa bruker vi ordet ‘hottentot’ ettersom det ikke finnes noen konvensjonell erstatning for det og for å gi mening til diskusjonen og konteksten rundt. Vi beklager dersom ordet oppfattes som krenkende.
Hva hadde skjedd om vi fikk vite at en asteroide på størrelse med sola skulle smæsje inn i jorda om en uke? Ville det blitt mer kriminalitet? Mer kjærlighet? Mer utroskap? Ville Putin avlyst krigen? Ville vi blitt enda galere enn det vi er nå, eller gitt opp jaget og levd i øyeblikket? Og kanskje viktigst: Hvis sistnevnte er tilfellet, kan vi klare å ta med oss noen av fordelene med verdens undergang uten asteroiden?
Vi plukker opp tråden om kroppspress, men prøver å gå et hakk dypere enn sist. Hvorfor er vi så opptatte av å være ‘vellykkede’ generelt? Hvis det ikke er drømmekroppen er det drømmejobben, drømmekjæresten, drømmeinntekten, det perfekte sosiale livet eller statusen - og likevel blir det liksom aldri nok. Hva er det som får oss til å alltid ville ha mer, og hvordan kan vi fri oss selv fra denne gnagende følelsen av utilfredshet?